Så vinket vi vennlig, og gjorde tegn til dem at de skulle
komme; og de gled sakte og forsiktig inn til fallreps-trappa
mens Vostrotin stadig talte til dem.
Det viste seg nå at det var en som forsto litt russisk. Han var fra Pustosersk-distriktet, og var nok syrjen. Syrjenene er samojedenes blodsugere, sa Vostrotin. De andre var samojeder fra Obdorsk-distriktet.
Syrjenen forklarte at han var i kompani med gamlingen der om fiske og jakt. Dessuten hadde han vel noe rein, men drev sikkert også handel. Han så ut som en forslagen fyr, og var helt forskjellig fra de andre. Han fortalte, som det syntes med en viss stolthet, at det arr han hadde ved underkanten av munnen på høyre side, det hadde han fått ved et knivstikk i slagsmål. Vostrotin sa meg at syrjenene var store slåss-kjemper, og glad i vodka (brennevin), mens samojedene var fredsommelige, selv om de også gjerne tar en rus når og hvor de kan.
Den eldste i båten som satt atter ved styreåra hadde litt gråsprengt skjegg, og så ikke ut til å være ublandet samojed. Derimot var det noen yngre som så mer ekte ut, særlig en ung mann med et tiltalende, nesten vakkert ansikt. Han kunne vel være så en 25 år, og det ble sagt oss at det var ham som hadde bygd båten deres. Så var det en annen som vel hadde hatt kopper; han var rød og arret over hele ansiktet, og så nå fæl ut, og dertil lite oppvakt.
Vi innbød dem ombord, og de kom tassende opp fallrepstrappa, virkelig ikke ulik apekatter. De tasset forsiktig rundt, og glodde på alt det merkelige i den store damperen. Det var vel det største skip de noensinne hadde sett. Alt det kostelige jernet som her var måtte jo omhyggelig beføles. Jernstagene som holdt den svære skorsteinen måtte jo ses på, og riggen, som også var av jern, og mastene, og lukene ned i skipet. De så ned i maskin-rommets svarte dyp, og hørte alle de underlige lyder fra fyrbøterne dernede, som sang og skramlet med sine våpen. Det syntes vel som en hemmelighetsfull underverden.
Imens våknet handelsmannen Lieds forretnings-sans; han
