SAMOJEDER PÅ BESØK
Den vestlige vinden drev oss langsomt tvers bort mot landet. Etter som vi kom det nærmere, kunne vi skimte folk bevege seg inne ved merket; de syntes å stå i flokk der oppe på flaten og glane på oss. Var det samojeder? eller var det kan hende russere, som nettopp var nådd hit for å sette opp den trådløse stasjon? Vi kunne ikke vite det.
I vika nord for båken så vi snart også en båt med mast. Det syntes da rimelig at det virkelig var russerne som var kommet her, og da det kunne være viktig å få vite noe om is-forholdene, bestemte vi oss til å ro i land en tur, mens kapteinen sov. Men først måtte vi ha middag.
Da vi hadde fått i oss den, og endelig var rigget ferdige til å dra, roper Johansen fra tønna, at det kommer en båt fra land. Det er stor spenning ombord. Er det samojeder eller russere?
Nå kan vi i kikkerten se folkene i båten over de spredte flakene. De er iallfall kledd i samojedenes reinskinns-pesker med hetter over hodene; og som Loris-Melikov sa, så de nesten ut som apekatter. Det var seks mann i båten; men det var ellers ikke så liketil å avgjøre kjønnet.
Vostrotin ropte en hilsen til dem på russisk, men de bare bøyde seg på østerlandsk vis, og slo ut med hånden til gjenhilsen. Vostrotin ropte påny. Den gamle mann som styrte, og nok var høvdingen, kom fram på midttofta, bukket, men ble stående bøyd, og stirret uforstående. De forsto ikke et ord, stanste å ro og nølte tvilrådige.
