ferdig. Husherren drikker sin kinesiske te, med brød bakt av mandsjurisk mel som stammer fra et bakeri drevet av kinesere. Så kommer kinesere og koreanere og byr fram sine landbruksprodukter, egg, grønnsaker, frukt fra Shanghai, osv. Boyen løper til basaren for å hente mongolsk kjøtt og lage måltidet istand. Fruen i huset bærer en drakt sydd av en kinesisk skredder, men husherren hyller seg i sin tsjettsjuntsja, når de varme dager kommer. På hans gårdsplass arbeider en koreaner og hugger ved.» Selv senator Ivanitski sier i sin innberetning om forholdene her i østen, at forbudet mot å trekke arbeidere av den gule rase inn i landet, kan muligens være ønskelig fra et politisk synspunkt, men ikke fra et statsøkonomisk og landbruks-synspunkt. «Brutale forholdsregler i den retning kan alene bli gjennomført med skade for grense-landenes økonomiske liv», er hans ord.
Det er anført som en av de store økonomiske ulemper ved de gule arbeidere, at disse sparsommelige folk – som kommer om våren og om høsten drar tilbake til sine familier i Korea, Mandsjuria og China – i sommerens løp har lagt seg opp penger som de tar med seg, og det blir en ikke ubetydelig kapital som på det vis går ut av landet hver høst. Men folk av den motsatte anskuelse innvender at de penger de gule arbeidere tar med seg ut av landet har lite å si mot den øking av verdier som de etterlater seg i form av utført arbeid. Ved hjelp av disse dyktige åkerbrukere er store strekninger nytt land blitt dyrket opp, og gammelt åkerland er blitt godt bearbeidd og landets avling er økt; livs-kårene blir på det vis bedret, livs-fornødenhetene blir billigere, og ikke minst: landets kapital blir økt i form av nydyrket jord, som i renter gir avkastning i hvert kommende år. Skal det være håp om i en noenlunde overskuelig fremtid å få disse grense-land så utviklet og så tett befolket at de kan bli av virkelig verdi for Russlands maktstilling i østen, da kan det bare skje ved å ta de gule arbeidere til hjelp. Skal en vente på den utvikling som kan fremmes ved russiske innvandrere og russisk arbeidskraft alene, da vil det ta for lang tid, og imens kan de ennå svakt besatte provinser falle i de fremmedes hender,
