ikke gjøre forholdene bedre at en hel hær av straffede soldater også fikk ordre til å bosette seg sammen med kosakkene langs Ussúri.
Følgen av alt dette ble den rene elendighet, og kosakkene kom både materielt og moralsk i forfall. De var alt annet enn motstandsdyktige i tilfelle av en kinesisk oppstand, som i året 1868. I tilfelle av uår hadde de ingen forråd å falle tilbake på, og det ble hungersnød. Det førte til at de for en del måtte søke hjelp hos de mere velstående kinesere, de senere omtalte manser, fikk låne penger til ågerrenter og ble mer eller mindre avhengig av dem. Litt etter litt måtte kosakkene, som i grunnen var dårlige åkerbrukere, ty til de innfødtes levevis og drive fiske og fangst for å livnære seg; mens forutsetningen var jo at de skulle være fast bosatt langs riksgrensen. – Slik var det Ussúri-kosakkenes hær ble dannet.
Men etterhånden kom det også til Ussúri-landet en innvandring av russiske bønder, dels fra andre deler av Sibir, dels fra Russland. Noen bosatte seg i det fruktbare sørlige Ussúri-land, sønnenfor kosakkenes område, mens andre slo seg ned mellom kosakkenes stanitsaer lenger nord; men det beste land her var alt gitt til kosakkene, enda de bare kunne bruke en liten del av det. Bøndene måtte da nøye seg med det mindre gode land, eller de måtte ut i taigaen for å rydde nytt. Ordningen av dette forhold mellom kosakkenes jord og bøndenes kolonisasjon har gitt myndighetene mange vanskeligheter, og det er vinglet meget fram og tilbake. Selv om kosakkene hadde fått for meget land, var det jo så sin sak å ta det fra dem igjen; men i 1911 har tsaren bestemt at kosakkenes jord langs Amúr og Ussúri i rimelig utstrekning skal gis til kolonistene.
Disse innvandrede bønder var visstnok bedre åkerbrukere, for en stor del iallfall, enn kosakkene; men heller ikke de var alltid på høyde med de vanskeligheter som uunngåelig er forbundet med nybygg i et vilt, uveisomt land som dette. Når uhell og uår inntraff, lå derfor også bøndene ofte nok under og kom i nød, og mange av dem måtte da likesom
