nedetter Amúr-elva. De ble fordelt på små boplasser eller stanitsaer (kosakk-stasjoner), gjerne med en 20 til 30 kilometers avstand mellom hver langs elva, hvor de skulle dyrke opp landet og skaffe seg levelige kår. Deres oppgave var å beskytte grensen mot China og besørge post-forbindelsen mellom Amúr-landet og Transbaikal. Det land de således med ett etter ordre skulle rydde og dyrke opp var for det meste en fullstendig øde-mark: for en stor del myrlendt urskog, og det var bare på slettene hvor Séja faller ut i Amúr at det var en tettere bebyggelse av kinesiske mandsjuer. Med beundringsverdig mot tok kosakkene fatt på sitt vanskelige nybyggerarbeid, fikk ryddet skogen, fikk grøftet ut myrene og fikk skapt åker- og eng-land. På det vis ble Amúr-kosakk-hæren dannet. Siden fulgte så litt etter litt i årenes løp en innvandring av russiske bønder.
Etter at landene ved freden i Aigún i 1858 var lovformelig avstått til Russland, fikk også noen bataljoner kosakker fra Transbaikal ordre til å bosette seg i Ussúri-dalen, langs den kinesiske grense fra Amúr og sørover mot innsjøen Khánka. Dette var en enda hardere oppgave; det er selvsagt at disse kosakk-familiene, med koner og barn, var utsatt for alskens savn og lidelser under den lange ferd på tømmerflåter nedover Amúr og så oppetter Ussúri, og buskapen led nød og gikk ofte til grunne. Noen annen fremkomst enn langs elvene fantes ikke om sommeren i det uveisomme land. Når de så endelig nådde fram i en mer eller mindre forkommen tilstand, fikk de tildelt land av myndighetene, uten at det var undersøkt om det egnet seg for åkerbruk; det gjaldt bare først og fremst å få dem spredt langs grensen i passende avstand, for at de kunne befordre post og skyss og danne et slags bevepnet vern for landet.
Det var ikke greitt under slike forhold å skulle bygge nye hjem, bryte opp nytt land og skaffe noe å leve av. Det ble et slitsomt liv og megen nød. Så, året etter, gikk Ussúri over sine bredder og satte alt under vann; det kom helt uventet på nybyggerne, som jo ikke kjente elvas vaner; åker og eiendom ble ødelagt og livsmotet ble knekt. – Det skulle
