kosakkene søke hjelp hos kineserne (manserne), og også de ble derved avhengig av dem.
Med de store avstander fra Russland måtte selvsagt kolonisasjonen gå langsomt her øst, særlig før jernbanen kom i stand. Til Amúr-landet kom nybyggerne bare landeveien gjennom Sibir, mens til Ussúri-provinsen kom også en del sjøveien.
Det var selvsagt meget som utvandrerne fra Russland før i tiden hadde å slite seg gjennom under det år eller halvannet de tilbrakte på den sibirske landevei, før de endelig nådde sine bestemmelses-steder i disse østlige land. Selv i de senere år med jernbanen er det ikke så lett. Det tar mellom en måned og halvannen med de lange kolonist-togene som ofte er sterkt overfylte, og hvor sundhets-forholdene i de tettpakkede godsvogner de reiser i ikke er de beste. På ende-stasjonene, hvorfra de skal spres utover til sine bestemmelses-steder, har det ofte vært sterk mangel på husrom til de mange nybyggere, og sykehusene har stundom vært til den grad overfylte at hvor det var beregnet rom for 12 senger måtte det legges inn 100, ja 150 syke, og det skal ha stått tre senger over hverandre.
Når så endelig nybyggerne med sine familier har nådd velberget gjennom alle vanskeligheter fram til sine jordstykker, så må de, ennå slitne og utarmede etter den lange reise, straks til med det harde arbeid som er forbundet med all nyrydding: bygge seg hus, forvandle den nye jord til brukbart åkerland, skape livskår. Det tar tid, og imens kan det være vanskelig nok å skaffe seg det en skal leve av. De fleste av dem som kommer er vel heller ikke nettopp de dyktigste åkerbrukere fra hjemlandet; ofte er det folk som der hadde vanskelig for å skaffe seg utkomme, og deres arbeids-dyktighet skal ikke bli forbedret ved den slitsomme reise. Det er således lett forståelig at disse nybyggere alt fra begynnelsen av får en ugunstig stilling i konkurransen med den gule rase, med koreanerne og kineserne, og vel også i flid og arbeidsomhet.
Vanskelighetene ved denne kolonisasjon er som sagt mange
