baronen mener det enkleste ville være å bruke vinteren, da urskogen ikke er så igjengrodd og det er lettere å komme fram; det ville ikke være vanskelig da å gjennomsøke de strøk hvor de har sine tilholds-steder og smutthuller om sommeren, og en kunne ødelegge deres hytter og proviant-opplag. – I disse fjellene bor det om vinteren kinesere som heter seg å å være pelsverks-jegere, men som er khunkhusernes hjelpesmenn. De er dyktige gartnere som dyrker grønnsaker og annet for dem om sommeren. Så fanger de fisk som tørres og legges opp; forsyninger av vilt samler de også i vinterens løp, så khunkhuserne finner opplag av proviant når de kommer neste vår. Men hvis alt dette ble ødelagt, ville tilværelsen der oppe om sommeren for det meste bli gjort umulig for dem, mente baronen.
Ellers er det ofte vanskelig nok å komme disse folk til livs, selv når en treffer på dem. Hvis f. eks. ridende soldater nærmer seg et skog-holt, hvor det ligger khunkhuser gjemt bak buskene, så skyter disse på lang avstand på soldatene med sine gode Manlicher rifler, og rømmer så inn i skogen, gjemmer rifler og våpen, og når soldatene når fram møter de noen fredelige og uskyldige kinesere som kommer gående langs skogveien. Nettopp nylig ble det tatt noen slike nær Kharbin.
På en av stasjonene her (Selinkhe) møter vi et uendelig langt tog med høye godsvogner; det er kolonister som er på veien tilbake til Russland. En regner gjerne at av de nybyggere som drar ut hit til østen, vender det gjennomsnittlig 10% tilbake igjen; ja somme år har det vært mange fler. I disse godsvognene som ikke har store bekvemmelighetene, stuves det ofte mange sammen, og de må innrette seg som de best kan, med koner og barn; reisen går ikke fort, det går fram når linjen ikke er opptatt av andre hurtigere tog, og de kan være en måned eller to på veien. Det er et trist syn et slikt tog fullt av skuffede håp. De solgte alt de eide i landsbyen der hjemme og dro med store forhåpninger mot det nye hjem som skulle bygges i østen; men der fant de bare nederlag og kan hende nød, inntil de så måtte dra tilbake igjen, for som tiggere å komme hjem til landsbyen.
