laget, og som bare de selv kjenner. Skogen er en villmark av myr og kjerr og trær og slyngplanter, som fletter seg mellom stammene. Blant annet skal en av slyngplantene være en vill fiken som har ganske spiselige frukter.
Khunkhuserne møtes om våren og driver sine forretninger hele sommeren; men til snøen kommer tør de ikke være der, for da blir det for lett å forfølge dem på sporene. De skilles da, og kassen som er samlet i sommerens løp, blir delt. Med sitt utbytte vender de tilbake til China, til Tsjifu og Peking eller hvor det nå kan være, og tilbringer vinteren som fredelige arbeidere eller som rikmenn med sine midler, for så å forsvinne med trekkfuglene om våren, da de igjen møtes i skogene. – Året etter krigen mellom Russland og Japan var et særlig godt år for dem; for da var det så mange varer som trengtes i de av krigen herjede strøk; og det var mange kjøpmenn som reiste. Da kassen ble delt om høsten, falt det 400 rubel på hver mann.
Baron Huene kom engang til en leir hvor det var 900 mann. En slik leir blir godt befestet, og hver mann er bevepnet med Manlicher rifle og Browning revolver. Baronen ble engang budsendt om å møte til en diplomatisk underhandling med dem. Han kom til deres leir. De framholdt da for ham hvor urimelig dyrt det måtte være for den russiske regjering å holde alle disse soldatene langs jernbanen for å bevokte den. De hadde overveid saken og tilbød nå å overta hele bevoktningen mot et rimelig årlig vederlag, som ville bli meget billigere; og de mente å kunne greie det vel så godt som soldatene. Men tilbudet ble ikke mottatt; regjeringen foretrekker nok likevel å ha sine soldater der, de har vært nødvendige ikke minst for å trygge banen mot khunkhusbandene.
Det synes underlig at slikt røveri kan gå år etter år i vår tid; men den kinesiske regjering gjør ikke noe effektivt for å stanse det; den har nå ikke så stor interesse av det; og for russerne er det ikke så greitt i fremmed land og mot en annen regjerings undersåtter. Det er nå vel heller ikke så ganske lett i disse øde, ubebodde og uveisomme skogtrakter, og det ville vel kreve store anstrengelser å få tatt dem. Men
