Så nådde vi grense-stasjonen i Mandsjuria Progranitsjnoje
(d. e. den som ligger på grensen), en stor, staselig stasjon
som lå i terrasser oppover som et forlystelses-sted. Vi er nå
fremdeles på høyden av grense-fjellene Lau-ju-ling; men så
bærer det igjen over grensen; vi har lagt det Himmelske rike
bak oss, og stiger langsomt nedover mot slette-landet ved
elva Sui-fún som faller i Amúr-bukta, en arm av Peter den
Stores bukt. Det synes å bli fruktbarere strekninger omkring
oss her, men mørket er falt på og vi kan lite se av landet
uten ilden her og der utover markene, hvor gresset blir svidd
av. Ut på kvelden kom vi forbi en stor, brennende høy-stakk
som hadde tatt fyr under denne avsviingen. Som regel brennes
gresset av i en eller helst to ringer rundt hver høy-stakk for
å verge dem, men her hadde det altså ikke hjulpet. Flammene
slo høyt mot himlen og tok seg fantastisk ut i den svarte
natten; vi fikk en prøve på hva det måtte være for syn om
nettene når hele fjellet står i brann og skogene brenner i
dager og uker.
Bortimot midnatt, tre timer forsinket, kom vi endelig til Vladivostók.
