ut, men så meget kan det nå ikke være da, selv det høyeste fjell i hele Mandsjuria, vulkanen Peik-to-sjan på grensen av Korea, når ikke mer enn 2 440 m. – Fra sletta bærer det i sterk stigning på opptil 15 på 1 000, i mange slyngninger opp mot kammen av Kentei-alin, og så bærer det ned igjen på samme vis på den andre siden. – På noen få steder på toppen av Kentei-alin så vi gran-skog, og litt lerke nær banen. Men skogen var liten og glissen og for en stor del brent av. Langs banen vil det jo i det hele bli lite skog; på den ene side fordi gnister fra lokomotivet ofte setter ild på; da det fyres med ved er det ustanselig en regn av gnister som har lett for å fatte i det tørre gress. På den annen side trenger jo jernbanen skog – både til bygging og til vedlikehold og til fyring i lokomotivet – det er derfor selvsagt at skogene snart må forsvinne i dens nærmeste nærhet.
Etter en nedstigning mot en ny elv, Murén, som faller i Ussúri, kom det utpå ettermiddagen en ny stigning med ennå flere slyngninger oppover mot ryggen av Lau-ju-lings fjellkjede og mot grensen mellom Mandsjuria og den russiske Ussúri-provins.
Baron von Hoiningen Huene, som i mange år har vært knyttet til Mandsju-banen og særlig har hatt tilsynet med skogleveranser og hugst til jernbanen, har på embets vegne reist meget i disse strøk, og han forteller mangt av interesse om dette land. Den eneste dyrking som en kunne finne her tidligere, var opiums-dyrkingen som er forbudt i China. Den ble drevet i hemmelighet langt unna i skogene. Når en reiste på jakt høyt oppe i de ensomme trakter på fjellskråningene, kunne en plutselig i de bortgjemte skog-daler støte på marker med den giftige røde valmue som opiumen utvinnes av. Det førte bare en smal sti gjennom skogen dit. Her hadde kinesere slått seg ned med sin dyrking av giften for å unngå den kinesiske regjering, og her fremstilte de opiumen og brakte den så vel gjemt i sine hule bambusstokker til byene, mest til Kharbin, hvor de fikk den solgt tross det kinesiske politi; det var jo vanskelig å se at deres stokker inneholdt så farlig en vare; men nettopp
