Snart kommer vi nedover mot slette-landet ved Mután,
bi-elv til Sungari; det er også her for en del det samme brune
gress-land som før, med bølgende høydedrag, enten nakne eller
med glissen krattskog, mest dverg-eik og bare få litt større
trær, en slags stein-eik. Men det er atskillig mere dyrket
land etter hvert som vi kommer fram. Her og der er det
pløyde marker og kål og grønnsaker og hirse og bønner;
og høystakker også. Det er kinesere som holder til her, og
de er driftige og dyktige åkerbrukere.
Vi ser klart for oss hvilken betydning en slik jernbane har for oppdyrkingen av landet. Før denne banen var hele dette steppe-land så omtrent ubebodd og udyrket. Etter banen, og særlig i de siste år etter 1906, er her kommet en stor bebyggelse av kinesere, med åkerbruk og stor utførsel, mest av den oljerike soya-bønne og av korn, og det skal også være kommet en ganske betydelig sukker-industri. En bred strekning land på begge sider av banen har russerne fått overlatt av den kinesiske regjering ved banens bygging. Kineserne må derfor slå seg ned utenfor denne strekning på to sider. Men her dyrker de litt etter litt hele landet opp, og denne kolonisasjon er blitt sterkt oppmuntret av den kinesiske regjering. Mellom denne stripe av dyrket land langs banen og de dyrkede strøk av Mandsjuria i sør ligger det ennå store vidder av udyrket og så omtrent ubebodd steppe-land. Det samme er også tilfelle mot nord til en kommer bortimot Sungari-elva og Amúr.
Gang på gang kommer vi forbi skog-brann, hvor det ryker over store strekninger. Det er lett å forstå hvorfor det er så lite skog her; de blir stadig brent. Gresset i dalene brennes av to ganger om året, høst eller vår, for at det visne ikke skal hindre veksten av nytt, grønt gress om våren. Men om det da også tar fyr i skogene oppetter liene, det bryr ingen seg større om, og der kan det så brenne i uker uten at noen kan eller vil stanse det.
Vi går over Mutáns brede dal-slette, mellom Tsjang-kvantsai-lin i vest og Kentei-alins fjell-rygg i øst. Ennå kan vi se fjell og topper i vest bak oss; enkelte ser ganske høye
