Alt var med ett klart. Strømmen har satt oss over 13
kvartmil mot sørøst (rettvisende), og vi har den ennå så stri
imot at vi må styre opp i nord for å komme framom landet.
Vi kom gjennom strømras etter strømras.
Endelig, etter noen timer, synes strømmen å ha kantret og gå kraftig med oss. Fremdeles er det strømras, men strømmen må gå østover, for den bakker opp sjøen, som nå kommer fra nordøst. Til stor skuffelse er vinden begynt å blåse fra den kant. Den var sørlig i dag morges, og det var vi glad for; for da setter den isen nordover. Så ble den vestlig, det var ikke så godt; men nå stiv nordøst, og det er det verste vi kunne få; for den kjører isen sørvest og vestover i Karahavet.
Likevel ser vi stadig ingen is forut; derimot en god del slakk og spredt is sørover mot land; men klart er det aldri, så vi ser ikke langt, og nå tykner det påny og landet blir borte. Igjen ser vi ikke annet enn skodda omkring oss og over oss, og sjøen under oss; men nå kan vi sette kursen for Jamal omtrent rettvisende Ot N.
Og så gled vi da ut av Kara-porten i tåke, som vi kom inn i den; og Kara-havet vogget foran oss med dønning fra nord, det syntes helt åpent.
Nå var det glede ombord. Johansen mente det var den første vanskeligheten av de to som spåkona hans i Tromsø hadde sagt vi skulle få å overvinne på denne turen.
Vi trodde alt vi hadde åpne sjøen for oss like til Jenisei, da vi noen timer senere (kl. 8.30 om kvelden) fikk se is på styrbord baug. Den strakte seg lenger og lenger forover; og omtrent 20 kvartmil fra Kara-porten var vi inne mellom is-stykkene, og «Correct» fikk for første gang prøve drivisen.
Men det var bare spredte småstykker av tæret og skitten is i oppløsning. Himlen så ikke synderlig lys ut på noen kant. Lysest var den i sør, så der var vel litt is kan hende.
Det var bare en smal, skiltret strimmel vi møtte her; den syntes å bli litt tettere sørover. Etter lyset på himmelen å dømme var det også noe is i nord.
