for heller ikke her har skogen verd, annet enn at den da brukes som brensel i lokomotivet, men til det går det jo mest bjørkeved.
Ingeniør Wourtzel arbeidde uten stans på hele reisen. På stasjonene møtte hans ingeniører opp og fulgte med toget i vår vogn, avla sine rapporter om arbeidet på bane-stykkene, og Wourtzel dikterte telegrammer og skrivelser. Fra Tsjitá fulgte igjen to ingeniører som foresto byggingen av den vestlige del av Amúr-banen, og dessuten som vanlig en sekretær med skrivemaskin. Det som var gjort ble drøftet, og planer for fremtidig arbeid ble lagt, og budsjettet ble ordnet og nye forslag skrevet. Jeg skjønte jo ikke et ord av alt dette russiske, bare penge-summene som ble nevnt skjønte jeg, jeg hørte aldri mindre summer enn så og så mange millioner rubel, som enda trengtes. Det er som vi hjemme ville avrunde summene i så og så mange tusen, så avrunder de her til millioner. Og sekretæren hadde sitt arbeid; skrivemaskinen klikket og gikk uavlatelig natt og dag. Og så var det i konvulutt med det og med posten til Petersburg.
Når Wourtzel ikke var i arbeid med sine budsjetter og planer, så var det å sitte ved vinduet og studere bane-legemet og stigninger og kurver og støtte-murer. Det var ikke en feil – den være aldri så liten – som unngikk hans øvde øye, og som ikke straks ble påtalt. Men nå fikk han fri i så måte, for vi var kommet inn på den østkinesiske banes område, og arbeidet på den står ikke under ham. Ellers er det vel ingen mann i verden som har den direkte ledelse av slike umåtelige strekninger med jernbaner under bygging. Han nevnte engang for meg hvor mange tusen kilometer det nå var; jeg har ikke hukommelse til at jeg tør gjenta tallet, men stort var det, og det må det jo også være når det er alt som bygges innenfor hele det russiske rike. – –
MANDSJURIA
Torsdag2. okt. Så er vi da i China, det Himmelske Rike – vi kom over grensen i natt – men det ser sannelig ikke meget himmelsk
