da «desembristene» fra 1825 først ble forvist hit og her måtte bygge sine egne fengsler, mens deres hustruer bygde sine egne hus i den såkalte «Dámskaja» eller «damegaten», som har bevart navnet like til denne dag. Etter folke-tellingen i slutten av 90-årene skulle byen ha omtrent 11 500 mennesker, men den er vokset veldig de siste år, særlig siden krigen, og det ble sagt at folkemengden nå skulle være 70 eller 80 000. Byen ligger vakkert til på sletta, hvor den vesle bi-elv Tsjitá faller i elva Ingodá. Den siste danner sammen med Onón elva Sjilka, som så sammen med Argún igjen danner Amúr. Små dampskip kan gå fra Amúr så langt opp som til Tsjitá når det er høyt vann, og flåter kan fare ned elva, og langs den mektige Amúr er det da forbindelse helt med Stille-havet.
Vi fór videre med banen langs Ingodá et stykke. Også her slo det meg at elvas høyre bredd, for en del iallfall, har høyere åser og brattere skråninger enn den venstre. Her er landet stykk-imellom dyrket noe, men det synes å være lite i forhold til hva det vel kunne være.
Forbi stasjonen Karimskaja, omtrent 100 km. øst for Tsjitá, deler jernbanen seg i to grener; den ene går videre østetter langs elva til Amúr-banen som nå blir bygd, og til Srjétensk ved Sjilka (hvorfra det er dampskips-forbindelse nedover Amúr), mens den andre grenen, som vi fulgte, går på en jern-bru over Ingodá, og sørøstetter til Mandsjuria og danner den østkinesiske bane. På den andre siden av Ingodá har jernbanen en sterk stigning opp til vann-skillet mellom denne elv og Agá som faller i Onón. Stigningen er her 16 meter på 1 000, hvilket er dobbelt så meget som ellers brukes på den sibirske bane. Vi måtte derfor ha et hjelpe-lokomotiv opp til ryggen, og det gikk smått. Overalt er det furu-skog, hvor ikke bjørka er kommet isteden; men på alle kanter er det merke etter skog-brann. Stubber står igjen, svarte og delvis avhugd, og bjørke-skogen vokser så først opp. Om våren og forsommeren er det meget tørt, så da er det lett for skog-brann å bre seg; begynner den først, kan den brenne i ukevis i disse strøk. Men det har jo ikke større betydning,
