Karahavet til Jeniseis munning som den store fremtids-sak som skulle bringe denne del av Sibir sin oppblomstring.
Når en tenker på hvilket uhyre arbeid som er forbundet med reguleringen av en slik mengde utvandrere hvert år, og med fordeling av brukbart land til dem alle, hvilket alt som nevnt ledes fra St. Petersburg, så er det ikke til å undres over at mangler ofte kan ha vært følelige både her og der; men det er blitt bedre for hvert år også i så måte. Bare å få undersøkt, målt opp og stykket ut det land som skulle deles ut til nybyggerne, fordrer jo en hel hær av land-målere, som det ikke alltid var mulig å skaffe; i tidligere tid hendte det derfor ofte nok at når kolonistene kom fram, så kunne det ikke skaffes dem alle land straks, men de fikk vente; og mange foreløpige undersøkere (khodoki) som kom for å velge land, måtte vende tilbake og hadde kastet bort sine penger forgjeves. Dessuten måtte det bygges veier gjennom de nye land, og det måtte jernbaner til, og mange steder måtte det sørges for opplags-steder med forråd av korn og annet, så nybyggerne ikke skulle stå på en bar bakke når de kom fram og i den første tid under sitt arbeid. Det måtte sørges for lege-hjelp og forpleining av de syke, som det lett blir mange av når folk skal reise så lange veier, ofte tett sammenstuet under alt annet enn hygienisk heldige forhold. I mange strøk var det også nødvendig å grave brønner og skaffe vann før nybyggerne kom, osv. osv.
Det er lett forståelig at i slike umåtelige land-områder var det ikke mulig, tross de ledendes beste vilje å imøtekomme alle krav fyldestgjørende. Følgen var at, særlig i tidligere år, en del av nybyggerne kom i nød og kunne ikke klare seg; etter å ha mistet alt de hadde ble de da ofte nødt til å vende tilbake til Russland. En slik hjemvendende kolonists lodd er ikke misunnelsesverdig; før han dro ut fra sitt hjemsted i Russland hadde han solgt alt hva han hadde for å skaffe seg kontanter. Så ble dette forbrukt på reisen og under forsøket på å slå seg gjennom derute, inntil han til slutt måtte vende tilbake i forkommen tilstand med to tomme hender, som tigger, – og så skal han igjen forsøke på å slå seg gjennom
