overraskelse vår vert fra om kvelden, byens hyggelige og varmhjertede borgermester, som jeg hadde sagt farvel til for noen få timer siden; dessuten det geografiske selskaps president og mange andre som kom for å si det siste farvel. – Loris-Melikov og Vostrotin kunne ennå ikke skille lag, og ville følge med til Irkutsk; men det var ingen billetter å få til toget, alle plasser var opptatt fra Russland av. – Så, kl. 5.35, kom ekspress-toget. Det var helt tilsnødd da det kom inn på stasjonen, og en fikk som et lite pust av at en likevel er i Sibir. Så traff vi da ingeniør Wourtzel, som tok hjertelig imot meg i sin salongvogn, og i hans hyggelige selskap skulle nå den lange reise østover begynne, gjennom en for meg helt ny verden. I hans store vogn var det plass nok, og han innbød straks Vostrotin og Loris-Melikov til å følge i den, så langt de lystet.
Så var det farvel til de prektige mennesker i Krasnojarsk, toget begynte å rulle, og det bar avsted over den endeløse skinnegang østover. Etter den lange brua over Jenisei gikk det for en stor del over slette-land, som, såvidt jeg kunne skjønne, var dyrkbart mesteparten; det så ut som det bare var å pløye; her og der så vi da også dyrkede marker. Grunnen til at en i Sibir, selv i de lettest tilkommelige strøk langs jernbanen, ser så meget udyrket land, ligger vel for en del i det at den sibirske bonde, som før nevnt, ikke gjødsler jorden, men når han har pløyd og sådd på et stykke noen år til det er utpint, må han la det ligge brakk mange år, kanskje en snes år, før han igjen kan ta det i bruk. – Den første større stasjon var ved byen Kansk, som ligger ved Kan, bi-elv til Jenisei, og er en by på bortimot 10 000 innbyggere. Borgermesteren derfra hadde møtt oss i Krasnojarsk ved vår ankomst for å ønske oss velkommen, men nå møtte han på stasjonen her igjen med en deputasjon fra byen, og der ble taler og svartaler de få minuttene mens toget holdt. Overalt den samme levende interesse for en utvikling av denne sjøforbindelse gjennom Kara-havet. Den blir mer og mer påkrevd for hvert år som går, påstår de.
Det bar videre østover gjennom det samme flate, bølgende
