innkjøp i byen – så bar det ombord i «Omul» for å si farvel til kapteinen og losen og folkene, og så pakke om ettermiddagen, mens pike-skolens 7. klasse, uten jeg visste om det, satt hos madame Kitmanovas og ventet i fire timer, fra kl. 3, for å si farvel og gi meg en stor blomster-bukett.
Så endelig kl. ½8 om kvelden var alt pakket og surret på vognene, og vi krøp opp i disse merkelige kjøretøyer og inn under presenningen og en slags kalesje, og fant derinne som en hel seng oppredd med halm og puter. – Som jeg endelig hadde fått anbrakt meg selv på dette leie ihalvt liggende, halvt sittende stilling, og det demret for meg at her kunne en komme til å ha det ganske godt, iallfall varmt, så kom madame Kitmanovas vennlige hånd og klemte en svær bløt pute ned bak ryggen min, nettopp inn under korsryggen. Det gjorde vidundere og for et øyeblikk syntes jeg at bedre kunne jeg umulig sitte eller ligge, – men så bar det avsted ut i det øsende regnvær og stummende mørke på den ville fart til Krasnojarsk, mens madame Kitmanova og hennes døtre og alle husets folk ropte og viftet farvel ved flakkende løkteskinn.
Veiene var oppbløtte etter en måneds regn og var meget ujevne. Hjulene sank dypt nedi på mange steder og det var ofte hull i hull, særlig før vi kom ut av Jeniseisk og i hver landsby vi kom igjennom. Når det så bar i full galopp bortetter veiene ristet det i denne tarantassen uten fjærer, så en måtte tro at det billigste en kunne slippe med, var noen ben brukket. Ofte var jeg redd for tennene, det gjaldt å bite godt sammen hele tiden og ikke la seg overrumple av et hull i veien i et ubevoktet øyeblikk mens munnen var åpen. Men allting holdt merkelig nok, og vi lå godt og varmt i vår tarantass, og når vi ikke ble slått i filler, skyldtes det ikke minst madame Kitmanovs puter; ja sommetider kunne vi tilmed sove. – Etter en stund holdt regnet opp, og nå gikk det raskt forover.
For å slippe bryderiet med å flytte over sakene våre fra den ene vogn til den annen og surre dem for hvert
