det jo nødvendig at jeg også besøkte pike-skolen; og så ville skolens lærere gi en lunsj for oss som vi ikke måtte avslå. Den skulle ikke sinke oss større i å reise, for vi måtte jo i hvert fall spise lunsj før vi dro, og denne skulle begynne kl. 12, og det ble sikkert lovt at den skulle være ferdig ½2. Altså dette program var fastslått.
Tirsdag 23. sept. Så besøkte vi da kl. 10 pikeskolen, en stor praktfull skolebygning med en mengde elever, og hvor vår vertinne madame Kitmanova er direktrise. Vi ble overvettes vel mottatt av alle de unge damer med tale på tysk av madame Kitmanovas unge datter, og med overrekkelse av en stor blomster-bukett. Så var vi inne i hver klasse og hilste på alle elever og fikk høre om alt hva de unge piker lærte: morsmål, fremmede språk, – fransk, tysk og engelsk – historie, mest Russlands, geografi, naturfag, regning osv. De fikk sannelig en god oppdragelse; og skolen syntes fortreffelig utstyrt med alle hjelpemidler og hadde store, luftige rom.
Etter det var jeg igjen en tur på museet for ennå en gang å se på de etnografiske samlinger. Så måtte jeg endelig se en folkeskole for gutter, som var opprettet av staten, så en folkeskole for småpiker, som var opprettet ved private midler, da staten ikke mener å ha forpliktelser til å oppdra mere enn guttene. – Så endelig bar det da avsted til frokosten på den høyere skole. Den skulle som sagt ha begynt kl. 12, men det var først kl. 1 vi kom tilbords, og den varte til kl. 4. Man haster ikke, Sibir er ennå et land som har overflod av tid som av alt annet; de kan prise seg lykkelige ved ennå ikke å være nådd av det nervøse jag vi kjenner for vel fra Europa. Men det var megen begeistring og hjertevarme som ble tolket i mange taler. Jeg så der en praktisk skikk jeg ikke har sett før; når det ble gjestene for langt mellom rettene ved bordet tok de seg en tur ut på gangene eller i naboværelsene, tente en sigarett og drev omkring en stund, og der kunne en se verdige prelater i sine lange kjoler, eller andre herrer og damer; så kom de inn og satte seg igjen.
Selv en sibirsk lunsj tar slutt, og endelig kunne vi si våre elskverdige verter farvel. Så gjaldt det noen nødvendige
