JENISEISK TIL KRASNOJARSK OG LENGER
Det første besøk gjaldt selvsagt telegraf-stasjonen og posthuset som var samme sted. Det var jo søndag og det skulle være stengt, men bestyreren åpnet selv og tok vel imot oss. Noe telegram var det ikke dessverre; men her endelig klarte de da et telegram skrevet med latinske bokstaver, og jeg kunne få telegrafert hjem. – Brever lå det nok til meg, men dem kunne jeg ikke få, for de var låst ned, og mannen med nøkkelen bodde utenfor den andre enden av byen. – Da bestyreren forsto at jeg gjerne ville se brevene, sendte han straks bud etter nøkkelen. Imens ble vi budt inn til ham. og hilste på hans kone, og fra altanen i annen etasje nød vi utsikten i ettermiddagssolen over havna, Jenisei og landet der vi kom fra.
Det gikk en halv time og det gikk en, men ingen nøkkel. Bestyreren sendte et nytt bud, denne gang på sykkel. Hvordan gutten kunne ri over disse oppbløtte gatene med dype hjulspor, var meg en fullstendig gåte, men forsvant gjorde han. Imens fikk vi vite at i Krasnojarsk lå det et telegram til meg fra ingeniør Wourtzel. Det måtte jeg jo få telegrafert hit. Nå hadde vi også det å vente på.
Endelig kom nøkkelen. Jeg fikk brevene, Det sto vel til hjemme. For så vidt var alt godt, og det var ikke mer enn to brever kommet bort på veien av dem jeg visste måtte være sendt. – Så endelig begynte telegrafen å prikke, og telegrammet fra Wourtzel kom. Han var blitt fire dager forsinket og
