elveflaten forover og finne veien, mens skogen står svart på begge sider. Vår gode los er like ivrig etter å komme fram som vi. Det var ved halvelleve-tiden at vi til slutt måtte ankre; men nå hadde vi bare 60 verst igjen til Jeniseisk, og selv om strømmen er stri her, så kan vi være sikre på å nå fram ut på dagen i morgen.
Søndag 21. sept. I grålysningen var vi på farten igjen opp mot strømmen. Landet var flatt, men vi så åser innover på østre siden av elva. – Endelig nærmet vi oss da den store by, og ved ett-tiden kunne vi se tårn langt borte, og etter hvert som vi kom nærmere steg mange hvite kirkers kupler og spir høyt over elveflaten og sletta, grønne og strålende av gull. Hvor mange kirker vet jeg ikke, men jeg så da vel minst 12 eller 13. Byen ellers er mest lave trehus med noen få høyere hvite murhus imellom.
Men nå så vi i kikkerten. at det var mange mennesker på promenaden langs stranda og nede ved bryggene. Var det bare søndagsfolk som var ute og spaserte? Men det var jo helt svart? Skulle det være oss de ventet på? Visste de vi kom? Jeg fikk med ett mistanke til Vostrotin, kanskje hadde han vært ute og telegrafert; han syntes så ivrig med kikkerten. – Den vesle «Omul» arbeidde seg iherdig og ustanselig opp mot strømmen, som renner med en tre knops fart her, og ved halvtre-tiden gled vi endelig inn til den lekteren som lå til ankers ut for den grunne stranda og dannet brygge.
Det var svart av mennesker oppe på promenaden og på lekteren, og stor mottagelse med borgermester med kjede om halsen, og isprovnik i full uniform, og skolens rektor også i uniform, og andre honoratiores i spissen. Det var velkomsttaler på russisk og på tysk, og presentasjoner og alt det som var så uvant og så uventet for oss som kom der nord fra. Vi fikk helt følelsen av at vi hadde gjort en stor og viktig reise.
Så ble vi satt opp i en vogn og ført til et praktfullt stort murhus, et helt palass, som tilhørte Vostrotins svigerinne, enkefru Anastasia Alexejevna Kitmanova, som tok hjertelig imot oss med ekte sibirsk gjestfrihet. Det var sannelig en overgang å komme til disse store saler fra «Omul»s lille kahytt.
