over til min side og noen av Loris-Melikovs flasker tumlet ned fulgt av et kart. Hva i all verden var det? – Sjøgang kunne det da ikke være her, og vi ble jo liggende over på siden? Det kjentes som vi lå stille. – Jeg våknet helt, vi måtte jo stå på grunn! riktig – nå hørte jeg det gikk full fart akterover med maskinen, og jeg så tilmed vår trivelige kaptein, som hadde sovet på sitt grønne øre, klemme den runde magen sin mellom døren og bordet her for å komme opp på dekk.
Ved å lempe akterover noen dunker med folkenes innkjøpte, nå snart råtne fisk, og så stikke fra forut med lange stenger, kom vi snart av igjen, og det var ikke mange minuttene vi mistet. Det var første gangen de hadde vært på grunn i de fire årene han hadde vært her ombord, sa kapteinen. Men det var nå ikke formedelst noen hans fortjeneste; for tross de fire år kjente han ennå ikke løpet og grunnene i denne elva. – Det var gått til på det vis at losen skulle tenne en sigarett, og da det var vind, måtte han snu seg om for å rive av fyrstikken, og imens rente skuta inn på sandbanken på landsiden.
Om formiddagen stoppet vi litt ved Kholmogórovo for å få det brød til mannskapet som ikke var til å oppdrive i Nasimovo. Her fikk vi også stør og frisk kaviar. Så kom det en båt opp på siden med vann-meloner fra Minusinsk-distriktet. Vi kommer nok sørover mot fruktbarere strøk nå, kan en merke.
Vi så dem ta støren opp av en flytende fiske-brønn, hvor de holdes gående, ofte mange dager. De er store trekasser med sprinkler lik dem vi bruker i Norge, og de ligger forankret ute i elva. En mann fisket opp med en svær kjeks, snart en fisk, snart en annen, undersøkte dem, og ville han ikke ha dem, slapp han dem igjen uten å ense de store hullene i dem etter kjeksen. Slik holdt han på, til han fant den rette størrelsen. Så ble størene bundet sammen med hale og hode og båret opp for å veies, og så ombord hvor de ble lagt på dekket og levde der ennå dagen etter. – De er tålmodige dyr, og de blir behandlet som død fisk. Meget liv synes det nå ikke å være i dem heller da, selv når de går i elva; men det som er, er altså seigt og holder lenge ved. – Vostrotin
