Etter at vi hadde fått greidd med dette, måtte Vostrotin
selvsagt til sin venn kjøpmannen og kjøpe en del matvarer.
Han tok seg alltid omhyggelig av vårt kjøkken og betraktet
seg selv som vår vert i dette sitt land; og en god vert var han
sannelig også. – Inne i kjøpmannens butikk traff jeg en
drukken tungus, som med sin gulere hudfarge skilte seg fra
de innfødte vi hittil hadde truffet. Han var tatovert i ansiktet.
En halvmåneformet figur strakte seg fra de ytre øyenkrokene
nedover hvert kinn. Det synes ellers å være en alminnelig
form hos tungusene; Middendorff avbilder flere lignende
tatoveringer. Det var ellers merkelig at vi ingen tunguser
hadde truffet på hele reisen, enda det er nok av dem i disse
strøk; men forklaringen er at tungusene er forholdsvis
velstående og har rein som må passes; de holder derfor til inne
i skogene, og driver ikke fiske ved elvene som de fattigere
Jenisei-ostjaker, som bare har sine hunder, koner og barn,
og få eiendeler, som de flytter om med.
Men vi måtte se å komme ombord igjen. Nede på stranda hadde en kjøpmann imens funnet Loris-Melikov, og hadde spurt ham hvorfor vi var inne og handlet hos den stakkaren, den andre kjøpmannen, som ingenting hadde uten hva han hadde stjålet fra ham. Han var den største mann der på stedet, sa han, og vi skulle ha kommet til ham. Det var den samme mann som snakket om de forviste i Sumarókova, og om at sønnen hans var plyndret av dem i kortspill. Vostrotin fortalte siden at han hadde nylig slått seg ned der på stedet, og han var konservativ mens den annen var frisinnet. Før vi reiste kom han roende ut til «Omul» for å gjøre oss en foræring av en tørret fisk.
Mens vi ventet på folkene våre, som også var gått i land for å sende telegrammer, kunne vi sitte her på dekket og se på livet inne på stranda, hvor det litt etter litt hadde samlet seg en del menn, kvinner og barn for å se på oss og båten vår, som jo var litt av en begivenhet i dette sikkerlig ikke altfor avvekslende liv. Det er tekkelige, troverdige typer mange av dem, og ikke få lyse, så for så vidt kunne det godt ha vært ved en dampskips-brygge inne i en fjordbygd i Norge.
