vind, men utover dagen klarnet det og solen brøt seg igjennom idag også. – Denne dagen var det det merkelige i vente, at vi skulle nå den første forbindelse med verden. Vi kunne regne ut at vi måtte komme til Vórogovo om ettermiddagen, og der var det telegraf-stasjon. Ventet det noe telegram der? – Ovenfor strykene ble elvesidene igjen lavere og dannet av løse lag, mest sand som før, og landet synes igjen å være nokså flatt.
Om ettermiddagen kom vi forbi en båt full av fiskegarn. I båten var det noen kvinner og en mann satt atter og styrte, mens det inne på stranda gikk en mann og en hund og trakk båten i en lang line mot strømmen. De hadde vært ute og prøvd fisket og var på hjemveien. – Lenger fram steg det blå røyk opp fra en rad med telt, som sto inne i noe høyt pilekjerr nær den flate sand-stranda, hvor det lå båter og det var hengt opp lange rekker med garn på tørk. Det hele så ut som en vill indianer-leir tatt ut av Coopers romaner, og vi kunne bare vente å se Hjortedreper med langrifla, og de kjente indianer-høvdinger med ørnefjær i det svarte håret komme ut gjennom pile-kjerret på stranda foran vigvammene. Men isteden så vi bare fredelige russere sitte der og og dovne seg i solen, mens båten, som ble trukket av mannen og hunden, nådde fram til dem.
Langt borte så jeg alt de hvite murene og kupler av kirken i Vórogovo, høyt over slettelandet og skogen. Hustakene av landsbyen kunne jeg også se i kikkerten. – Det gjaldt nå å gjøre seg klar med de telegrammer som skulle sendes; for vi hadde ikke tid til å bie lenge. Vi måtte videre for å nå Jeniseisk innen den 21.
Så endelig ved fire-tiden ankret vi og kom i land. Hovedveien fra stranda opp til byen gikk, som vanlig i sibirske landsbyer, opp over et berg av bare ku-gjødsel, som år etter år er feid ut over elvebakken fra byens gater, til den har fylt opp en stor del av stranda. Gatene selv var også for meste delen bare gjødsel, som en synker dypt ned i så snart en trår utenfor plankene som er lagt langs sidene av gatene til å gå på. Især er de slemme når det har regnet og de er oppbløtte som i dag. – Så langt som til å gjødsle jorden sin er
