Mens vi gikk opp den siste delen av strykene, før vi kom
til denne øya, så vi mange hytter inne på landet. Fiskerne
ligger i dem om vinteren for å fange støren under isen på de
dype stedene i stryket, hvor det kan være over 60 meter dypt.
Støren holder til der en stor del av vinteren.
Onsdag 17. sept. Tidlig neste morgen gikk vi videre opp strykene. Løpet var her merket med røde og hvite koster og større sjømerker oppetter; for det var vanskelig seilas med mange grunner og steiner.
Vostrotin forteller om hvordan de bruker den strenge vinterkulden her til å ta steiner og banker bort fra elvebunnen. I den tykke isen på elva om vinteren graver de en vid fordypning; de må passe på ikke å gå så dypt at vannet bryter igjennom. Under den avskavede isen fryser det nytt lag til neste dag, og ved nå daglig å skave passende meget is av, og la ny is dannes på undersiden og på sidene, kan de komme dypere og dypere ned gjennom vannet, like til bunnen, og danner på den vis en sjakt ned igjennom, omgitt av tykke og tette vegger av is, hvori de kan arbeide bekvemt og tørt og ta opp de steiner og banker fra bunnen som de måtte ønske. Det synes en god måte å utnytte den ublide natur til sin fordel på.
Vostrotin forteller også at de bruker en noe lignende måte til å søke etter gull i elveleier og i vått lende. I elva kan de jo på den vis lett komme ned til bunnen og ta prøver av lagene ned igjennom under elva, for å se om de er gullførende. I det våte grunn på siden av elvene gjør de det gjerne på det vis, at om vinteren når alt er frosset, gjør de opp en varme på overflaten, som så smelter en del av underlaget. Det smeltede tar de vekk, gjør opp ny varme, som så igjen smelter en del av underlaget, og slik holder de på ned igjennom, til de kommer så dypt de ønsker. Ved å gjøre en rekke slike huller ved siden av hverandre til passende dybde, kan en med letthet få et snitt over en elvedal fra den ene siden til den annen og over elva, for å se om der er gull-førende lag i noen dybde.
Det var en høstaktig morgen, med regndusk og kald
