av brennevin til innfødte i hele Turukhánsk distrikt. Men hva nytter det når ikke forbudet kan overholdes. Ja, et slikt forbud kan tilmed virke omvendt; det gjør brennevinet til en uforholdsmessig verdifull vare når en ikke kan selge det lovlig; og det kan da bli altfor fristende å bruke det til å oppnå store fordeler. I distriktet sønnenfor er det lovlig å selge brennevin, derfor står det der i lavere pris, og det kan visst ikke påvises at de innfødte lider mere under det; det blir ikke slik stas med det der, og så må de ikke av med så meget av sitt for å få fatt i det.
Å stanse trafikken er ikke så lett, uten meget strenge forholdsregler. En av de kjøpmenn vi talte med på reisen fortalte åpent at han selv hadde gitt de innfødte brennevin da de kom til landsbyen for å handle. «For, sa han, «hadde ikke jeg gjort det, så hadde en av de andre kjøpmennene gjort det, og jeg ville ha tapt min handel, og han, den annen, ville ha fanget inn mine kunder, og fått krav på deres skinn til vinteren.» Og så var nesten alle disse innfødte i gjeld til ham fra før, sa han, og da ville han jo miste også sin betaling for den gamle gjelden. Nei det gjaldt nok å holde dem varme med brennevin. – Ellers var det nå ikke så svært meget de fikk da. Han fortalte at når de kom til handelsstedet fikk de gjerne straks en omgang med brennevin til velkomst, og så, når handelen var ferdig, var det en ny omgang, og disse gangene ble de gjerne mer og mindre drukne storslumpen av dem. Det var jo det som var gleden, og noen ble bortimot sanseløse, både menn og kvinner. Han hadde selv ofte foreslått å gi dem smør isteden, sa han; men enda de er glad i smør, ja kjøper det tilmed til vinter-forsyning, så vil de nå først og fremst ha brennevin da, det kunne ikke hjelpes det.
I dette forholdet mellom kjøpmannen og de innfødte, som får kreditt og alltid er i gjeld, er det stor likhet med forholdene slik som de var i Nord-Norge før i tiden, da alle fiskere var i gjeld til handelsmannen, og som det også har vært på Island.
– Det er jo godt for fiskerne og jegerne, når de er i nød,
at de har en handelsmann å ty til for å få det de trenger,
