det var noen, som hadde skikkelig nett til fisket. – Hovedfeilen var brennevinet, mente han; hvis ikke trafikken med det kunne stoppes, så ville det stadig gå nedover med dem, det var ikke til å unngå det. Visstnok var det jo forbudt å selge brennevin; men hva hjelper det når de får det like fullt.
De innfødte var nettopp kommet for få dager siden med disse reise-båtene sine for å gjøre innkjøp for vinteren, mest mel, som de får på borg mot å forplikte seg til å selge sine skinn til kjøpmannen når de får dem. Han sa at de som regel er meget ærlige og betaler sin gjeld når de kan; men de hadde selv liten greie på hvor meget de skyldte. – – «Og jeg vil si Dem at jeg er ikke så uhederlig til kjøpmann å være. Når jeg spør en av ostjakene om han vet hvor meget gjeld han har, kan han svare at det er vel 500 rubel; men jeg sier ham da at han har bare 200 rubel i gjeld.»
På spørsmålet om hva han mente var nødvendig for å redde Jenisei-ostjakene fra undergang, svarte han at det eneste ville være om regjeringen tok alt i sine hender og holdt oss kjøpmenn utenfor. Dette var åpen tale; men da mannen et øyeblikk gikk inn i sideværelset, gikk kona etter ham. Da han og kona kom tilbake fortalte han at hun skjente på ham fordi han satt og snakket så like ut til fremmede folk; men han sa oss det nå som det var like full han.
Han påsto at Jenisei-ostjakene ikke var blandet med russeblod, for det hendte omtrent aldri at russerne giftet seg med dem, og ostjak-kvinnene ville ikke ha løse forbindelser med russere, mente han, det hadde han selv hatt erfaring for da han var ung. Han var slett ikke en kar som var ille likt av jentene den gang, og han hadde foreslått forbindelse med en ostjak-pike; men hun ville ikke, for hun var redd han ville gi henne barn, sa hun. Hans kone satt ved bordet og hørte på, men syntes ikke å ha noen interesse for det, – det var jo også så lenge siden.
Men det var imens blitt sent og vi måtte se til å komme ombord igjen. Vi sa vår meddelsomme og elskverdige vert og hans kone hjertelig takk for oss og «da svidanie» (på gjensyn), og han på sin side bedyret igjen for Vostrotin hvor
