og tredve år. Han ønsket oss hjertelig velkommen, men holdt en lengre tale til Vostrotin og beklaget meget at han ikke hadde ventet oss nå; han kunne da ikke tro annet enn at vi ville komme med en av de store dampbåtene. Hadde har kunnet tenkt seg at vi kom nå med denne vesle båten, skulle han nok ha passet på ikke å være drukken når vi kom. – Dette var det høfligste jeg har opplevd for en full mann å være; men det var umulig å merke noe på ham; han gikk så støtt som en soldat og var bare tekkelig og elskverdig.
Vi hilste også på hans kone, og inne i det indre rom måtte vi smake på hennes nylagete kaviar, som var første-rangs. – Etter russisk gjestfri skikk måtte vi også selvsagt drikke te; fikk så kveldsmat, rugbrød-kake med innbakt fisk, som er en russisk nasjonalrett, og til det kaviar og salt-agurker, og så te med syltede, ville jordbær i.
Mannen fortalte at det var den merkelighet i dag, at de i morgen skulle festligholde halvårs-dagen etter farens død. «Og da jeg er en rik mann, ser De,» sa han, «så har jeg innbudt hele landsbyen til å komme her i morgen. Det må komme hvem som vil, og hvis de ikke kommer, vil jeg ta det meget ille opp.» Til dette var det gjort store forberedelser med mat og drikke; og vi måtte saktens smake på gjestebudskosten. Det var nok liksom en liten prøve-forestilling på festen de hadde hatt i dag. – Mens vi satt der kom to av landsbyens fedre for å snakke med verten. Han ba sig unnskyldt, de hadde noen viktige ting å drøfte, og han gikk ut i det andre rommet med dem. Etter en stund kom han tilbake; det ville ikke gå med forhandlingene, sa han, de hadde fått for meget brennevin i hodet, det fikk være med det til i morgen tidlig når de så klarere.
Han fortalte oss meget om Jenisei-ostjakene. Det er et stakkars fattig og utdøende folk, mente han. De var alle i dyp gjeld til kjøpmennene, opp til 500 rubel hver eller mer, og nå hadde de ikke vært i stand til å betale stort av på gjelden de siste årene, for ekorn-fangsten hadde vært dårlig dette året, mest ingen ting – og fisket hadde heller ikke vært rart. På grunn av fattigdom var det også få av dem, om
