få se nok av disse folkene. – Her og der var det også noen never-telt som det lyste fra inne på stranda, og så enkelte åpne bål nede ved vann-kanten. Høyt over hele denne brokede scenen lå landsbyens hus og kirke oppe på toppen av elvebakken, i mørk silhuett mot aftenhimlen. – Larmen og skrålet steg etter hvert som vi kom nærmere. Det var lett å skjønne at her hadde det vært fri bruk av vodka, og russere og innfødte syntes omtrent like drukne.
Da vi kom i land ble vi straks omringet av halvfulle og helfulle ravende Jenisei-ostjaker, men som var blide og i utrolig godt humør. – På bakken lå her og der drukne mennesker og brølte og rallet som døende dyr. Det var mest eldre kvinnfolk som jeg fant liggende mellom de opphengte garna og landsbyens båter som sto trukket opp på land. Eller de satt omtrent sanseløse støttet opp mot en båt-kant. Noen fikk med forsiktighet reist seg opp på benene og vaklet et stykke bortover, men falt straks overende igjen og ble liggende. – Hvis det tilfeldigvis var noen andre i nærheten, sto de rolig og så på uten å gjøre noe. Jeg så unge jenter stå og snakke til disse gamle som om ingenting var i veien med dem og det hele var en selvfølgelig ting.
Når den innfødte først har fått litt i skallen, selger han hva det skal være for å få mer brennevin. Han er da som morfinisten, ja, for en flaske vodka selger han igjen de varer som han nettopp har fått på borg hos kjøpmannen. Dette er det som mange samvittighetsløse folk i denne delen av verden som annensteds benytter seg av for å flå de innfødte, og for denne djevelske drikken kan de ofte nok få lokket fra dem deres kostbarheter, mest gjelder det selvsagt om å få fatt i det verdifulle pelsverket, som de fanger om vinteren.
Det hele var et sørgelig syn, og vi gikk fra det opp elvebakken mot landsbyen for å se innom til en kjøpmann som Vostrotin kjente og som hadde sendt bud om vi ikke ville gjeste ham. – Husene var de samme lune, lave trebygninger som i alle disse landsbyene. – Da vi kom inn i den lave, koselige stue med de vanlige små vinduer, ble vi tatt imot av verten, en staut, godlidelig mann å se på, så omkring en åtte
