komme hjem fra Spitsbergen, at sjøen var islagt på den tid, og at det dessuten var mørk vinter uten dagslys.
«Å nei,» sa han, «De kan vel synes det er merkelig, men vi forsto ikke det noen av oss, for vi hadde jo ingen erfaring; først nå etterpå skjønner jeg hvor galt det alt sammen var.»
Han gjorde et åpent, tekkelig inntrykk, og syntes å være en ivrig og dyktig sjømann. Nå brente han bare av iver etter å komme ut av sengen og nord til Spitsbergen igjen, for å hente sitt skip tilbake; for det var ikke tale om annet enn at det måtte han gjøre, sa han. Jeg mente at det kunne vel greies av andre, og han fikk heller se å bli helt frisk selv først, han hadde forhåpentlig et langt liv foran seg ennå.
Da jeg gikk fra ham, tenkte jeg på hvor mange unødige ulykker og tragedier denne ulykksalige higen mot Is-havet og Pol-strøkene er skyld i. Hadde disse folk hatt litt erfaring i isen og snøen, så hadde all denne elendigheten vært unngått. Reiser i disse strøk kan sannelig ha vanskeligheter nok, om en ikke øker dem ved lettsindig rusting og overflod av ukyndighet. Hvor ofte har jeg sagt det til disse unge utålmodigheter, som skal avsted straks; men hva nytter det? Og det er sannelig ingenting nådd ved den slags umodne reiser.
Men som også alt kan være en slump; nettopp samtidig, i august forrige år, var jeg oppe med min lille båt i det samme farvannet nord for Spitsbergen og Hinlopen-stredet, og det kan ikke ha vært så mange milene som skilte oss. Hadde vi møttes, så hvem vet, kanskje ved et tilfeldig ord eller et lite råd kunne all ulykken vært avverget, og de hadde alle sammen ennå vært glade og tilfredse blant de levendes tall.
Men slik er det. Det var nettopp tåke de dagene, og vi har vel gått forbi hverandre uten å vite det.
Endelig var vi da ferdig også i Tromsø. Det vil si, Vostrotin manglet ennå en motorbåt, som han ville ha kjøpt for å gå opp Jenisei med. Men å få kjøpt en så stor motorbåt der på stedet, lot seg nå ikke gjøre i slik en fart. Og endelig, ut på ettermiddagen, dro vi ombord i «Correct» som lå til ankers ute i sundet. Velkomst-middagen hadde alt stått og ventet på oss i tre timer til stuertens fortvilelse. Men vår
