tilstand etter sin eventyrlige vandring. Der lå han nå til sengs ennå, med én fot bortskåret.
Han fortalte om alle de vanskeligheter de hadde hatt, som for en stor del, sa han, kom av at ingen av dem hadde noe greie på den slags reiser før; de hadde aldri vært i Ishavet eller i isen. Han fortalte om utrustningen de hadde hatt, og så om sin egen uhyggelige vandring fra Sorgens Bukt (Treurenburg Bay) på nordøst-siden av Spitsbergen, hvor skipet var sluttet inne av isen, og syd til Advent Bay i Is-fjorden.
De var sju mann sammen til å begynne med på den vandringen, men to gikk først fra dem for å ta en annen vei, og de er ikke spurt siden. To andre ble liggende igjen i en hytte, da den ene ikke kunne greie det lenger. Endelig ble tre andre igjen i en hytte lenger sør, og så gikk Ritscher alene midt på svarte vinteren uten sovepose, bare med en sekk på ryggen, den lange vei over fjellet og over Is-fjorden, hvor han falt igjennom ny-isen og nær hadde druknet, og nådde så endelig fram i siste liten til Advent Bay, med den ene foten så forfrossen at den måtte settes av. Og han var ikke øvet skiløper! En må beundre den seighet og viljekraft som har holdt liv i ham gjennom alt dette. Og han fortalte så tiltalende beskjedent om det.
Fire av dem som var blitt igjen under vandringen vendte tilbake til skipet i Treurenburg Bay og berget seg, mens den femte ble borte på veien; en mann var død av de tre som var blitt tilbake på skuta, og så er Schrøder-Stranz og hans tre kamerater, som hadde gått fra skipet før, også forsvunnet og må være omkommet. En sørgelig ekspedisjon.
Jeg spurte om det virkelig var mulig, som jeg hadde lest i avisen, at da ekspedisjonens leder Schrøder-Stranz med de tre andre gikk fra skipet i isen nord for Nordostlandet for å nå det, så var avtalen at skipet skulle vente på dem på Spitsbergen like til den 15. desember? Jeg tenkte meg det kunne være en trykkfeil for 15. september.
«Nei,» sa han, «avtalen var den 15. desember.» Jeg spurte ham da, om de ikke forsto at den datum var urimelig for å
