fjerneste østen, uten forberedelser og uten strev, jeg trengte en ferie; bedre kunne den vel ikke brukes, og jeg slo til med takk.
Ingeniør Wourtzel skulle også ha fulgt med «Correct» som selskapets gjest; men da de trådløse telegraf-stasjoner ved Kara-havet ennå ikke var blitt ferdige, så kunne han ikke avskjære seg fra forbindelsen med verden og sitt store virke så lenge, og måtte derfor gi det opp. Men gjennom Lied sendte han bud at han skulle møte meg i Krasnojarsk, og vente på meg der til den 25. september.
Det var ved middagstider den 5. august at vi i grått ruskevær nådde Tromsø. Der tok «Correct»s djerve kaptein, Johan Samuelsen, vennlig imot oss. Alt var klart ombord, de bare ventet på oss for å lette anker. Men meldingene østfra var ikke gunstige; det var kommet en damper fra Petsjora for noen dager siden, og den hadde funnet sjøen full av is mellom Petsjora-munningen og Kolgujev, var kommet fast, og hadde i mange dager drevet med isen nordetter, så langt at de hadde sett Novaja Semlja. Det hørtes ikke oppmuntrende ut syntes han.
I denne siste byen var det ennå litt av hvert å greie med. Telegrammer og brever skulle sendes og Ishavs-utstyret kompletteres, våtter, skinnluer, skjerf kjøpes, ja Loris-Melikov kjøpte en hel brun, elegant skinndrakt som en sjåførs, for å være desto sikrere på å kunne motstå det barske Is-havet.
Så kom det bud og hilsen at jeg endelig måtte komme og se til kaptein Alfred Ritscher som lå på det katolske hospital der i Tromsø. Det var føreren av skipet på den ulykkelige Schrøder-Stranz-ekspedisjonen til Spitsbergen, som var gått nordover siste sommer, og som jeg hadde hjulpet den tyske komité med å få sendt en hjelpe-ekspedisjon etter nå siste vår, under ledelse av kaptein Staxrud.
Jeg kom inn til ham. En pen og elskverdig, ung tysk sjømann lå det der i sengen og hilste smilende på meg. Stakkars, mer enn 7 måneder var det siden han endelig nådde fram til Advent Bay på Spitsbergen i en forkommen
