Side:Nansen,Fridtjof-Gjennom Sibir-1940.djvu/196

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest


Det var en prest på besøk her; han var misjonær for jakuter og tunguser ved Eseiskoje Osero, en stor innsjø som ligger langt inne på tundraen bortimot Lena. Han var der hver vinter, men reiste ofte bort på besøk om sommeren, og nå oppholdt han seg her denne sommer. Han forsto ikke de innfødtes mål og måtte tale til dem gjennom tolk. – Skjønt også han hadde langt hår og preste-kjole og preste-hatt, så så han ut til å kunne være like meget av denne verden, som den annen, abbeden, tilhørte himmelen. Han gjorde et sjeldent greitt og praktisk inntrykk. Han var ivrig i politikken, og til Vostrotins store glede var han liberal, og de to hadde meget å snakke om sammen.

Etter å ha sett kirken gikk vi så tilbake til pristavens for å drikke et glass te sammen med geistligheten og bestyreren for telegraf-stasjonen der, som nå snart var ferdig. Det arbeides på linjen nordover fra Jeniseisk, og den er nå kommet i brukbar stand så langt som landsbyen Vórogovo, omtrent fire dagsreiser nord fra Jeniseisk. Men til vinteren vil den være ferdig hit, og den skal gå videre nordover like til Dudinka. Så blir også disse strøk snart trukket inn under telegrafens veldige makt.

Det glass te som pristaven og hans vennlige frue ville gi oss, viste seg snart å bli til en solid frokost med flere kalde retter og bakverk og het vin, og det var ikke så lett å gjøre rett og skjell for seg som gjest for en som nettopp kom fra frokosten ombord, og stillingen ble ikke lettere ved det at gjesten ikke forsto en setning russisk, og vertsfolket ikke et kvekk av noe annet mål.

Det ble talt meget ved bordet, det var nok mest om sibirske forhold, det var meget den langveisfarende prest som førte ordet, han og duma-medlemmet Vostrotin, og det var visst altsammen såre interessant når en bare hadde skjønt noe av det; men det gikk på russisk. Det eneste jeg kunne gjøre var å fotografere selskapet.

Men tiden gikk og vi kunne ikke drøye for lenge, vi måtte nytte dagen for å komme videre på vår reise. Så takket vi da for oss, sa farvel til våre elskverdige vertsfolk, og fulgt