for at dette språk er en gren av den indo-kinesiske språkstamme og skulle være nærmest beslektet med tibetansk. Derved ville vi få en vid utstrekning mot sør for disse folk, og det kunne også bringe mer forståelse av at de kinesiske historieskrivere først omtaler dem som hvite og u-tyrkiske av utseende.
De er forlokkende disse dunkle gåter fra folkenes urtid, deres vandringer og opprinnelse, ikke minst her i dette umåtelige land. Vi kan ikke løse dem, det er så rent for lite det vi kjenner. – Men der kommer vår blide, smilende Alexej og melder at maten står på bordet og venter – en melding alltid like velkommen som matklokka på den største osean-damper. Idag er det deilig stekt stør, som Alexej er en mester i.
Ved fem-tiden om ettermiddagen ankret vi i munningen av elva Kureika, hvor det var et oljelager for «Omul», og der måtte vi ta petroleum ombord.
Da vi gikk i land, var det første syn som møtte oss en tam villgås som satt ganske rolig på ett ben og så på oss, og så labbet den oppover til huset. Den var brakt til folkene her denne sommer av de innfødte som hadde fanget den som liten. Den tok seg nå lange utflukter og fløy tversover Jenisei til vestsiden, men kom alltid tilbake til huset igjen. Den var så tam at jeg siden så kona komme bærende inn med den og satt og kjælte og klappet den, og det syntes den å like godt.
Mens Vostrotin gikk til huset for å få en prat med folkene og drøfte de forskjellige forhold, søkte Loris-Melikov og jeg inn i skogen.
Det var vidunderlig å være i skogen igjen. Frodig bunn, fast og tørr å gå på, og med lyng av blåbær og skinntryter, så vidt jeg kunne se; men ingen bær å øyne; de var alle frosset bort i vår ble det sagt. Det var flatt innover, og ikke råd å finne en eneste haug hvor en kunne få litt syn utover skogsletta. Ellers var det temmelig likt en skog der hjemme, og en glemmer mest at en ennå er langt nord, noe så nær på polar-sirkelen eller litt sønnenfor Bodøs bredde; vi er just på 66½° n. br.
