Side:Nansen,Fridtjof-Gjennom Sibir-1940.djvu/180

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

og som kan hende også har vært utbredt over store deler av Europa. Ja, han går så langt som å gjøre dem beslektet med hititter, pelasger og andre urtidens folk i det sørlige Europa og Middelhavs-landene.

Hvis så var måtte jo disse Jenisei-ostjaker kunne kreve mer enn alminnelig oppmerksomhet. Men selv om hypoteser som disse tør hvile på et svakt grunnlag, så er da iallfall så meget sikkert at disse Jenisei-ostjaker er et høyst interessant folk, som fortjener nærmere undersøkelse enn de hittil har vært gjenstand for. Særlig da de synes å være i hurtig utdøen, og deres samlede antall nå tør være så en 7–900, de når iallfall ikke 1000.

I sin interessante bok «Aus Sibirien», som jeg har med her om bord, framholder dr. Radloff at de Jenisei-ostjakiske folk, eller jeniseierne som han kaller dem, tidligere må ha hatt en stor utbredelse sørover, og må ha bodd i Altai og på nord-siden av Altai- og Sajan-fjellene. Han finner det f. eks. i strøket for elva Toms kilder at tre fjerdedel av navnene på elvene er Jenisei-ostjakiske, og det kan alene forklares derved at et folk som har talt deres eller et nært beslektet språk har bodd der.

Radloff mener at det har vært det samme folk som det kinesiske historieskrivere omtaler som boende i dette strøk i det 7. årh., og som de kaller Bila eller Gelotsji. Ja han mener at kirgiserne, som kineserne opp til det 9. årh. kalte hakas[1], også opprinnelig var en beslektet stamme med et beslektet språk, og alle disse folk beskrives av kineserne som opprinnelig blå-øyde og blonde av hårfarge.

Kirgiserne er først senere gått over til å anta tyrkisk-tatarisk språk, og regnes nå til tatarerne. Ved inngifte med omkringboende stammer kan også disse folk senere være blitt mer eller mindre mørke og sorthårete.

For noen år siden har den finske språkforsker G. J. Ramstedt, på grunnlag av Castréns opptegnelser av

Jenisei-ostjakenes språk, framholdt, som det synes, vektige grunner

  1. Dette folk kalte kineserne også Kan-kuen eller Kien-kuen, og Ki-ko, og siden (i det 13. årh.) Ki-li-ki-sse (d. e. Kirgis).