det ved Jenisei ligge en mektig stor stein-blokk, som samojedene ofrer til, «fordi», sier de, «så svær en stein kan da ingen annen enn skaperen selv ha brakt dit». Det er jo nettopp noe lignende som i folketroen hjemme hos oss: de svære flytt-blokkene fra is-tiden blir til jutul-stein, som er kastet eller båret dit de ligger av jutuler eller troll.
En deilig solskinns formiddag med blå himmel, og det er herlig og nesten varmt å strekke seg i sola på dekket.
Umerkelig er det blitt tettere og tettere med trær søretter, og her er det helt skog nå, noe tynn og ikke store trær, men likevel skog, for største delen lerke, men også enkelte grantrær inn imellom, og så bjørk som alt er blitt helt gul. Høsten begynner tidlig her.
Denne skogen ja, som vi nå siger langsomt inn i, det er verdens videst utbredte skog. Herfra brer den seg ubrutt helt til de dyrkede strøk og steppe-landet i sør, og langt sønnenfor Baikál-sjøen – en strekning i rett linje på mer enn 2000 km. i sør-nordlig retning – og så fra Ural-fjellene i vest og til Stille-havet og Kamtsjatka i øst, mer enn 6000 km. Et eneste sammenhengende skog-teppe, bare brutt av de stille-flytende elvers brede vann-flater. Det er den sibirske taiga.
For endeløse, ensformige, svakt bølgende sletter, med flate, lave daler langs elve- og bekke-løpene innetter. Først er de mest helt nakne – bare mos og litt gress – langt der nord – den ødslige tundraen; så litt viju-kjerr her og der; så viju og or og litt bjørk utover og utover i det endeløse. Men så begynner skogen, tynn og glissen å dekke sletta; så tettere og høyere; men ikke blir landet mindre ensformig. Og likevel – likevel har det sin sære dragning. Tankene trekkes mot denne vide horisont; lengselen går mot å følge nomaden på hans frie, ubundne liv innover disse sletter uten grenser.
Også tundraen og taigaen har sin poesi, sitt tungsinn og sine lyse drømmer med de store enkle drag i den evige bølgen; – om sommeren når alt er grønt; i høstens rødmende gull med de blå sjøer og de sivgrodde elve-løp; under vinterens
