han, og så måtte han jo søke ham der. Men hadde han da båt til å komme dit med? Nei det hadde han jo ikke. Og hadde han noen som helst tro på at Brusilov kom dit? Nei det hadde han jo heller ikke. Det var meg ikke ganske klart hvordan han da skulle søke ham; det å gå på jakt etter en ekspedisjon i Is-havet på det vis syntes meg å måtte være vel så vrangt som å lete etter en nål i en høystakk. Jeg har sett mange lettlivede måter å ruste seg til Ishavs-ferder på, men denne hadde jeg ennå til gode; og var resten av ekspedisjonen like grundig forberedt som denne prøven, da var det ikke å undres på utgangen. Han betrodde meg forresten at det var liten sannsynlighet for at ekspedisjonen var i live; for hverken fører eller mannskap hadde erfaring i is-seilas; og dårlig rustet var de og, mente han. Det syntes meg heltemodig likevel å reise ut for å gå med ekspedisjonen! Ja, men forresten tenkte han jo å få følge med «Correct» til Vardø for å komme hjem til Dorpat, sa han.
Jeg kommer tilbake til hva jeg sa i Tromsø om det uforsvarlige ved slik lettsindighet i forberedelser av polar-ekspedisjoner.
Men vår mann her hadde nok også andre vanskeligheter enn dette å finne den ekspedisjonen han skulle være med på. Da han skulle gå, fikk han Vostrotin til side for å be om et lån på noen hundre rubel; for helst ville han jo nemlig overvintre her, sa han, det var så meget å gjøre vitenskapelig. Ulykkeligvis hadde han glemt å få med seg penger til det i Krasnojarsk, og like ulykkelig var det at vi heller ikke hadde fått med oss nok til å hjelpe ham. Ellers hadde han nå stakkar også om vinteren i Krasnojarsk arbeidd det han kunne for å reise penger. Hos Lied ville han der ha lån på de skinn av hvitrev og bjørn som skulle skytes på denne samme Brusilov-ekspedisjonen, den han nå mente ingen utsikt hadde til å komme tilbake.
Med «Lena» fulgte også politimesterens assistent i Turukhansk i full uniform. Det er den 6. eller 7. politi-mann vi ser her, men denne var nå bare på en lystreise for å se seg om, sa han.
