er så bred, er stigningen selvsagt ikke så stor som her høyere opp hvor løpet er trangere. Flom-vannet, som renner med sterkt økt fart, undergraver bredden på begge sider, og sand- og leirlagene raser ut i elva.
For riktig å fatte hvor meget en elvs utgravende evne stiger med farten, bør en huske på at strømmende vanns evne til å flytte stein og grus stiger med sjette potens av hastigheten. Altså, en elv hvis hastighet under flom blir økt til det dobbelte får en 64 ganger større evne til å transportere En vil da lett kunne skjønne hvorfor elver i flom kan grave sine leier så voldsomt ut og føre slike masser av grus med seg.
Ved denne undergraving og utrasing av breddene dannes stupbratte skrenter over elvas gjennomsnittlige høyeste vannstand som er skarpt merket som en ben linje langs bredden. Der hvor det ikke har gått ras for nylig, er skrenten grodd over med gress og mose, og lenger sørover også med busker og små trær.
Under den skarpe randen etter høyvannet består stranda mest av naken sand og grus og somme steder større stein; og den går i en jevn, glatt skråning ned mot vann-kanten, og der er det gjerne en lang-grunn sand-strand ut i vannet. – Men som før sagt er det stor forskjell på østsiden og vestsiden i så måte. Østsiden er gjerne merkelig høyere og brattere enn vestsiden; og det skyldes en virkning av jordens omdreining, og er meget iøynefallende overalt i det strøk vi nå reiser gjennom.
Særlig den høye østre bredd av elva er også sterkt furet og utgravd av regnvann, bekker og små-elver, som har gravd renner og bekkefar og små daler. Det er en ytterst lærerik modell i liten målestokk av hvordan erosjonen i fjellene på jorden går for seg. Så var det her og der gått store ras ved undergravingen av elva om våren, og alt var slettet bort.
Som vi dro videre oppetter langs østsiden av elva, hendte mot kvelden noe merkelig: Vi fikk se de første små trær stikke opp over bakkekanten i en liten dal inn for oss. Det var små lerke-trær (Larix sibirica). Det var ikke mange av
