dem; de sto spredt bortetter og liknet mest busker. Men snart ble det litt flere, og det var da altså den første begynnelsen til skog, som vi her møtte på omtrent 69° 43’ n. br. eller noe så nær på Tromsøs bredde.
Ved ni-tiden ankret vi ved Khetinskij-øya, overfor Krestova.
Den kvelden skulle vi da for første gang få stør, og vår utmerkede Alexej laget oss den nasjonale rett selanka, en kraftig suppe med stykker av den fete støren svømmende oppi; og så er den satt til med oliven, kapers, saltagurker, tomater og annet slikt en har. Støren spises oppi suppen. Det er en merkelig god fisk, og det smakte altsammen fortreffelig. Men karakteristisk er det for russerne at deres nasjonalrett nettopp skal være en suppe. En russisk middag uten suppe er jo en utenkelighet, og suppene er i virkeligheten hovedretten ved middagen. Fredag 5. sept. Neste formiddag fikk vi se en dampbåt forut. Det var «Lena» som med en lekter lå til ankers ved Ananjino for å losse varer fra lekteren, som var full av alskens slag. Vi stoppet også for å få petroleum til maskinen fra denne samme lekter.
Slik fylling tar lang tid, og med Vostrotin dro jeg derfor i land en tur. Det var fire eller fem hus som lå på rad oppe på toppen av elve-bakken. Det er en rik kjøpmann som eier dette stedet, han har stor handel med de innfødte innover tundraen. Det syntes også på de mange sledene av alle slag som lå utover bakken nedenfor husene.
Jeg så der en stor hus-slede med et stort rom som ble dekket av presenning og vel også skinn for å gjøre det lukket og varmt, og så hadde de dessuten koke-ovn der inne. Sleden ble trukket av 8 rein over tundraen. – Der lå også mange sleder med hvelvet overbygning som det førtes varer i. En stor mengde andre sleder lå i rekke og rad. De bruktes alle til å sende varer ut i tundraen for å selge til de innfødte. Det kunne gå avsted 3 slike store sleder på en gang.
Kjøpmannen hadde solgt dette stedet for noen år siden, men kjøpt det tilbake igjen i fjor. Han kom likevel aldri
