Vi ble vel mottatt og budt inn i den store lyse
herskapsstua med 4 eller 5 fag vinduer og gamle falmede tapeter på
veggene. Den gamle russer, som var bestyrer på stedet, var
sterkt opptatt av politikken; han var nå glad ved å få seg en
prat med Vostrotin og få lagt ut for ham om hvorledes styret
i Russland i alminnelighet og i Sibir i særdeleshet burde
være.
Der var også en yngre russer, en stor staut kar med brunt hår og skjegg, han så mest ut som en helgen. Han var maskinist på den vesle damp-barkassen de hadde der.
På plassen utenfor huset så vi også en ku, som vel er den nordligste ku i denne del av verden. Det var langt nord til i Sibir å være, vi var her på 70° 5' n. br. Den så forresten godt ut, og jeg måtte ta et fotografi av den sammen med jenta som hadde stellet der på gården. Det var frodig gress som vokste der omkring, og det syntes å måtte være godt beite; kua så da også fet nok ut. På et sted ned med stranda var gresset nettopp slått og lagt i såter; men noe tegn til en skikkelig slåttevoll så jeg ikke, enda det måtte ha vært lett å finne grunn nok til det.
På den flate stranda sønnenfor huset sto det et ensomt jurak-telt. På stranda lå det også en av de vanlige tunge fiske-båter de bruker, men dessuten også en liten lett kano, uthult av en trestamme (vjetka). Det var den første jeg så av det slag, og de brukte den vel til jakt på vannet. Den lignet så lite samojedenes andre greier at jeg skulle snarest tro den stammer fra Jenisei-ostjakene, hos hvem jeg siden så aldeles lignende kanoer.
Oppe på bakken over gården fant jeg flere jurak-sleder som var etterlatt mens jurakene er på fiske. Disse sleder med pakning av alle ting som de ikke vil trekke med seg på fiske, lar de bare stå igjen her på tundraen, til de om høsten kommer tilbake for å dra østover igjen. Det er ingen, iallfall ikke blant de innfødte, som ville tenke på å røre sakene.
Bak husene fant jeg også atskillige hunde-sleder av forskjellig størrelse. De var av den form som russerne mest
