bruker her, sa gamlingen. Det var også mange sledehunder som gikk omkring. De var store og kraftige og så godt ut, atskillig større og mere høybente enn dem vi fikk til «Fram»-ferden fra ostjakene i 1893.
Da vi skulle dra, fulgte gamlingen og den yngre russer, maskinisten, oss ned til stranda. Da vi var kommet i båten trådte maskinisten ned til vann-kanten, bøyde seg høytidelig for oss, korset seg flere ganger og holdt så en lengre tale til Vostrotin om at han som medlem av dumaen måtte sørge for en bedre åndelig oppdragelse av folket.
Senere på dagen stoppet vi lenger sør ved en jurak-leir det var en tre-fire telt; og så bodde det også en russer der som hadde gravd ut sin hytte som en hule i sand-bakken. Han lå der og kjøpte opp fisk av de innfødte.
Vi fikk kjøpt en stør som nettopp var fanget; men ellers var det ingen fersk fisk å få. Vi så der den redskap de fisket støren med, fast-stående liner med krok, som ble agnet med en liten tørret fisk, som så vidt jeg kunne se var en liten lampret, en 6 tommer lang eller så. Vi så også små nett som de brukte i innsjøene for å fange tsjir, pelatka (en ørret-lignende fisk med rødt kjøtt) og kundsja.
Om ettermiddagen stanste vi igjen ved Kasanskoje, hvor et par russiske hus lå oppe på høyden over elva på østsiden Folkene våre hadde på nedveien bestilt brød her.
Da vi opp en lang bakke fra elva nådde husene, kom det med ett ut av døren en ørende liten mann med langt, krøllet brunt skjegg og et underlig spakferdig ansikt. Det var fullkommelig en tuftekall med et eiendommelig underjordisk smil Det var et syn å se denne vesle tassen stå der på trammen og snakke med den store, kraftige Vostrotin, som sannelig ikke var underjordisk.
Vi ble buden inn i huset, pent, lyst og vennlig mer hvittede vegger, med Peter den Store i fargetrykk på veggen, og helgenbilder og fotografier av russiske prester, sammen med fargetrykk av voldsomt utringede damer fra Paris, hvis svulmende bryster truet engstende med å sprenge det siste vesle stengslet der på veggen.
