av, og da han jo ikke kunne stå ved roret hele døgnet, så ble vi nødt til å ankre hver kveld. Men han visste at det gjaldt for oss om å komme fort fram, og derfor ga han seg ikke lang tiden til å sove. Så snart dagen kom ved fem- eller sekstiden, var han gjerne på posten sin igjen, og så sto han ustanselig ved roret like til kvelds.
Da vi kom bortimot sørenden av sundet mellom øyene, ble det ikke lite nese-sjø, og vesle «Omul» begynte å sette som det skulle være på åpne havet. – Vostrotin fortalte at dette var det stykke som kapteinene på dampbåtene var mest redd for på reisen opp og ned Jenisei. Det kunne være så meget sjø her at de syntes det ikke var uten fare å gå med lektere.
Når vi bare kommer litt mere i orden og får stuvet vekk noe av sakene våre, kan det nok bli levelig her ombord; men til å begynne med er det jo noe full-stappet, og tanken på kanskje å skulle være her 3 uker, før vi når Jeniseisk, er ikke bare opplivende; for det er ikke stort rommet å røre seg på.
Om kvelden den første dagen syntes maskinisten temmelig munter. Han var ellers slik en stillfarende, skikkelig fyr, men det hadde visst vært litt meget vodka ombord.
Så begynte maskinen å nekte å trekke propellen, ingen visste av hva grunn. Innsprøytings-pumpa trakk vann sammen med petroleumen, sa de dagen etter; men vi kom til den slutning, at feilen var ikke så meget vann i maskinen som brennevin i maskinisten. Hvordan det var eller ikke var, så ble vi nødt til å ankre mellom Pimens grav og Selo Tolstoi Nos (d. e. landsbyen den tykke nese).
Det var en vakker natt. Da jeg kom opp på dekk så ved midnatt, lå solgløden dyprød som en langsomt ulmende ild over elveflaten i nord, med mørke skydotter lik røyk foran. Like over strålte Venus, og over demringen og Venus hvelvde en sterkt lysende bue av nordlys seg. Det var et merkelig skjønt syn. Høyt oppe himlen dypblå med stjerner, og til siden nær oss elveflaten som speilte himlen, og innenfor lå den lave elvebredd og den uendelige tundra.
Om denne Pimens grav, som ligger inne på land nord for
