helt til Obdorsk. Det var to måneder dit og to måneder tilbake bare for en times opphold, som han selv sa.
Sjamáner hadde disse innfødte ikke her iallfall, påsto de, og det var ikke lett å bli klok på om de hadde det annensteds. Hvor de hadde sine avguder ville de ikke ut med; for de bare lo av det når vi spurte om det; kristne skal de være på et vis, og de førte med seg sine små helgen-bilder som hang på stengene under telt-veggen som andre hus-guder. Døpte blir de også, iallfall de fleste, i Dudinka eller Obdorsk, hvis det faller seg så.
Øya var ganske flat innover, med viju-kjerr, gress og mos, og så små vann her og der. Den syntes forresten å være litt tørrere enn Nosónovski Ostrov, hvor jeg var i land her om dagen.
Ved handels-plassen på den andre siden var det atskillige russere, både menn og kvinner, og det måtte være stor virksomhet der, etter alle tønnene på stranda å dømme.
Der bodde også noen dolganer i et par jord-hytter. De er tundraens aristokrati, som Vostrotin sa. De er mer pyntesyke enn samojeder og juraker, og er glad i stas og gilde broderte klær. Det kunne vi da også se på en sund og velfødd jente, som lo uavlatelig av innvendig lystighet. Hennes stas-kofte var dekket med de gildeste broderier.
Dolganene synes å stå jakutene nær. De er rein-nomader som lever på tundraen, og menes å være kommet østfra, fra strøket ved Lena-elva. Dolganenes barn var blide og tiltalende; de så sunde og velfødde ut, men de gjorde inntrykk av å være av temmelig blandet rase. Mennene fikk vi ikke se, de var ute på fiske.
Der var også en tungus-kvinne, gift med en russer, som hadde frembrakt ganske tiltalende døtre. Det er således et temmelig blandet selskap her, og muntre og glade og tilfredse så de alle ut.
På dette sted så vi også noen høybente, kraftige sledehunder som sto bundet og nok tilhørte noen av fiskerne; de bruker dem til ferdsel opp og ned elva om vinteren, og til dels også med båt nå om sommeren, da hundene går langs stranda
