og trekker båten. De var større og kraftigere enn reinsamojedenes hunder, som ikke blir brukt til kjørsel, men til å passe reinen.
Da vi på hjemveien kom i nærheten av «Correct», så Christensen med ett at de heiste flagget på akter-toppen. Hva kunne nå det bety? Men ikke lenge etter ropte en av våre samojed-roere noe og pekte sørover, og der så vi mastene av en skute.
Snart var vi ombord; skuta var kommet nærmere; i kikkerten kunne en se at den var ikke stor, den var tomastet; det måtte være en liten motorbåt. Det var da straks greitt at det kunne ingen annen være enn statens vesle motorbåt «Omul», som brukes til fiskeri-undersøkelsene på Jenisei. Men i hva ærend kom den? Den holdt kurs rett på oss. Det ble sagt at ingeniør Wourtzel, som også skulle ha vært med oss, hadde bestilt denne båten til å møte i Jeniseis munning, og kanskje hadde han ikke avbestilt den, da han ble hindret fra å gå med.
Den kom opp forbi oss, hilste med flagget, gikk en sving rundt oss og ankret på innsiden. En båt kom ombord til oss med kapteinen, en rund, blid liten fyr med rund selskinnslue, hele mannen så ut som en liten kobbe. Båten var ganske riktig kommet den lange vei fra Krasnojarsk etter Wourtzels ønske for å hente folk fra «Correct», de visste ikke hvem, og den sto nå til vår rådighet.
Altså kunne vi nå straks dra søretter. Det var helt uventet; vi hadde tenkt å måtte ligge her bortimot en uke ennå, før lossingen og lastingen var ferdig, så vi kunne komme med slepebåten og lekterne oppetter Jenisei, og da kunne vi ikke vente å nå Jeniseisk før slutten av september i det tidligste. Jeg hadde som sagt forlengst gitt opp håpet om å nå ingeniør Wourtzel i Krasnojarsk; men nå med ett demret et nytt håp, og det ble liv ombord i «Correct» for å gjøre oss klar til avreisen.
Rommet ombord på «Omul» var jo ikke stort: det var en liten salong med to sofaer, og så en sove-kahytt ved siden av med tre sove-plasser; men det ble jo nettopp nok til oss tre
