Hele landet sto nå under vann, de andre hytter og gammer
i nærheten var revet bort av vannet og isen, som også truet
den siste som de satt på. – Fra taket sitt så de ikke annet
enn de endeløse vidder av hvirvlende vann og isen som
uavlatelig drev forbi, og så her og der toppene av noen
vijubusker som nikket i strømmen mens flakene subbet forbi dem.
Elva steg høyere og høyere, den var nå steget fem meter. Natt og dag måtte de arbeide med stenger for å holde isflakene fra seg. Nå rakk taket bare ¼ meter over vannet, hele hytta rystet og skalv under trykket av et svært flak som hadde satt seg fast rundt den og truet med å rive den bort under dem; da ville den siste redningen vært en liten båt de hadde bundet til taket.
Den svære flommen var kommet for brått også på fuglene. Det fantes ikke på lang lei en eneste tørr flekk å hvile seg på, og utarmede ryper slo seg ned mellom mennene på taket, ja en satte seg på hodet av den ene mannen, og noen andre slo seg ned på hundene.
Endelig etter at de hadde vært en uke på taket, tok vannet til å falle den 23. juni, og den 25. hadde det sunket så meget at de kunne flytte inn i hytta under seg igjen. – Snart kom nå kapteinen, Schwanenberg, sørfra; ved et tilfelle fikk de kjøpt en annen liten skute på 56 fots lengde, som også var bygd på Jenisei. Den fikk det håpefulle navn «Utrennaja Sarja» (Morgenrøden), og i denne vesle holken kom de virkelig lykkelig og vel gjennom Kara-havet og over til Norge.
Herregud hvor menneskene kan slite vondt i unytta, og så i dette landet som da sannelig ikke skulle friste noen; – skjønt hvem vet, kan hende Nummelin likevel, om han ennå lever, stundom tenker med vemodig lengsel nettopp på dette vasslendte landet, på elva, stranda i vårsolen da det ble flekkbart og fuglene kom, på hytta hvor de stridde for livet. Så underlige er vi mennesker; der vi minst tror det, der vi slet som verst, dit nettopp lenges vi ofte tilbake.
Men her er det ikke blivende sted til å falle i drømmer. Jeg får dra på inn igjennom dette vasslandet; det må da
