gu'-hjelpe-meg være mulig å få drevet opp noe fugl til slutt, denne fille-bikkja har jo fot mellom vijur'n både her og der. Stakkars den engelske gutten, våt som en kråke skrever han etter gjennom viju-kjerr og myr som best han kan.
Til slutt lettet det en fugl på langt hold, støkt av bikkja som igjen hadde noe fot naturligvis. Det var så sannelig en rype-kylling! Jeg skjøt og den falt; men stakkars hund, den var for lengst nøyd, og den var ikke å få til å lete mellom de høye tuvene der ute i blautmyra. Så måtte jeg gi opp den fuglen også. – Sultne var vi vel, og niste hadde vi med oss, men ikke var det sted til å ete på en gang her, og fristende var det nå heller ikke å stå stille, søkkbløte på benene, i dette ufysne, våte ruskeværet.
Etter å ha tråkket hele dagen var vi også nøyd, og vel så det, og la hjemveien bent over øya. Men her traff vi først en bred løk; vi gikk langs den for å komme utenom, men ingen ende tok den, og lengre og lengre bar det unna. Så måtte vi tilbake den andre veien omkring. Etter det bar det fram over endeløse myrer, hvor vi sakk i overalt, ofte til langt på lårene. Det hadde duskregnet hele dagen; nå satte det i med siregn. – Da vi så endelig, gjennombløtt til skinnet av myr nedenfra og regn ovenfra, nærmet oss «klostret» ved stranda, der vi kom fra, fløy det opp en flokk store, gilde ryper. Det skinte så hvitt av vingene gjennom det gråkalde regnet. Hunden satte i full los etter. De syntes å slå seg ned langt borte på en myr, men var ikke til å finnne igjen; etter å ha gjort fra seg med losen, ville hunden bare gå bak i helene mine.
Da vi kom til stranda var båten vår borte. Den var kommet ombord, fant vi siden. Vi måtte da søke opp et av teltene, og ved tegn og underlige fakter fikk vi gjort noen av samojedene begripelig at de måtte ro oss ombord, og det gjorde de da også med stor glede, straks de skjønte hva det gjaldt. %v Vi fikk nå sterk vind i noen dager, som satte ikke så lite sjø over disse brede sundene, og det var ikke vær til å ferdes
