forteller at han en gang ved en observasjon satte sitt instrument på en slede for å kunne avlese det bekvemmere; men hans samojediske ledsager ropte forferdet: «Kvinne-slede! Skrekkelig forsynder du deg mot dine guder.» Middendorff var nødt til å foreta omstendelige avlats-seremonier for å berolige sin samojediske venn.
En merker snart, når en er sammen med disse folk, at det er gjennomført en streng arbeidets deling mellom menn og kvinner. – Mennene har alt med rein-stellet og også kjøringen med rein, og de driver fiske og fangst. Men så snart de kommer hjem til teltet, bestiller de ingenting, uten det da skulle være å bøte noe av redskapen eller stelle med fiske-garnene. – Kvinnene tar vare på fangsten og har alt hus-stell, beredning av skinn, søm og matlaging. De reiser teltet og har tilsyn med det og tar det ned, eller flytter det om det trengs, og så tar de vare på ungene selvsagt.
Skjønt altså kvinnen har en underlegen stilling, får en inntrykk av at hun blir i alle måter godt behandlet; noen undertrykkelse av henne kan det som regel ikke være tale om, og det hender ytterst sjelden at det blir talt hardt til henne. Hun spiller en stor rolle i husholdningen, og mannen rådfører seg med konen i alle saker av viktighet. Det skal nok heller ikke mangle på kvinner som fører kommandoen og menn som er tøffel-helter. – Når de er drukne kan det vel stundom hende at ektefolkene slåss, men ellers er samojedene fredelige folk.
Fruktbarheten synes ikke å være stor hos dem. Jeg så ikke noen steds mange barn. Det kunne ofte være så en to-tre, også fler, helst når mannen hadde flere koner.
Vi så også innom de andre teltene. Utenfor ett av dem satt det mange kvinner med sine barn. De rømte inn i teltet og gjemte seg så snart vi kom nær. Det er vel en slags veloppdragen bluferdighet, kan jeg tenke; for de hadde ikke det grann imot å komme ut igjen og la seg fotografere så snart vi ba om det.
Under telt-stengene i flere av teltene så vi det hang små
