krabbe over denne båten kom vi tålig i land. Ellers har de alltid båtene sine forankret et stykke fra stranda, og de kommer ut og inn ved å vasse, ofte helt til skrevet; men de har skinn-bukser som er sydd vanntett sammen med komagene.
Vostrotin gikk først i land som det seg hør og bør dumarepresentanten for denne del av verden; disse folk var jo borgere av det land han representerte. Derfor kalte vi ham også «Samojed-kongen».
De innfødte viste seg å være samojeder fra østsiden av Jenisei, og ikke juraker, som vi først hadde trodd da vi så dem; for de var kledd i jurakenes mørke, peskformede kofter med hetter og røde kanter; men dem har de vel fått fordi noen av dem var gift med jurak-kvinner.
Ellers, av utseende å dømme, synes jurakene i strøket på vestsiden av Jenisei og Jenisei-samojedene å være nær beslektede stammer; deres språk er riktignok noe forskjellige, men av samme språk-stamme.
Da vi kom i land, ble vi naturligvis beglodd og sømfart på alle kanter; men mest nyfikne var disse jegerne etter børsene våre; de løftet dem varsomt som kostelige klenodier, kikket både for og bak og fingret på dem over alt.
De bodde i fem telt som lå oppe på flaten langs skrenten over den bratte strand; de var alle sammen rein-samojeder, men hadde sine rein 70 verst inne på tundraen på den andre siden av Jenisei, mens de selv lå her på fiske om sommeren. De hadde i det meste 200 rein hver, og var ikke rike å kalle. Derfor må de drive fiske, mens de rike samojedene, som kan ha så en tusen eller to tusen rein, aldri tenker på å skjemme seg ut med slikt et liv, som de ser ned på; de lever hele året rundt med sine rein inne på tundraen.
Mannen som bodde i det første teltet vi kom til, pekte med stolthet på sine kvinner og sa at han hadde to koner. Den ene av dem så vi sitte med korslagte ben og sy skinntøy inne i teltet. Ved siden av seg hadde hun en unge på en tre-fire år, med lange, lysebrune krøller, så en uvilkårlig måtte se på moren og husbonden, som begge var rammende
