Middendorff forteller om år da hungers-nøden rev bort over halvparten av en stamme, fordi fiske-fangsten og villreinjakten slo helt feil. Andre år kan det komme pest på tamreinen, så en stor del av den dør ut; tidligere rike samojeder kan med ett være forarmet på det vis, de har ikke da lett for å komme seg opp igjen, og handelsmannens fristende brennevin og annet skal ikke gjøre det lettere. – Nedgangen av disse nomader er så meget sørgeligere som alene de med sin kultur kan nytte ut tundraens umåtelige vidder, den hvite rase vil aldri lære det.
Til disse uttalelser ovenfor gjør Kai Donner noen bemerkninger av megen interesse. Hans erfaring er at de lengst borte i nord på tundraene avstengte innfødte ikke forminskes i tall på annet vis enn ved herjende farsotter. Lenger i sør er det en helt annen sak, der dør de ut på kort tid; i visse trakter er barne-dødeligheten like til 50% av alle fødte. Grunnen til det er ikke dårlig stell eller sykdom påført etter fødselen, men, mener Donner, foreldrenes store svekkelse, og denne skyldes ganske sikkert den brå omveltning i livsforholdene som finner sted når nomaden gir opp sitt liv ute i fri luft for å bosette seg i en trang hytte. Til dette kommer også brennevinet, syfilis, osv. Dessuten tar russerne fra dem jakt-marker og fiske-vann i sør og gjør tilværelsen vanskelig for dem. Det er derfor ikke til å undres over at de i disse trakter hurtig og sikkert går sin undergang i møte. %v På landet inn for oss så vi et hus og noen jordhytter, hvor det vel bodde russere, som lå her på fiske om sommeren, men så lengre øst sto det en fem samojed-telt. Særlig disse teltene og deres innbyggere var nå det nærmeste mål for våre lengsler.
Om ettermiddagen dro noen av oss iland. De innfødte strømmet ned på stranda for å ta imot oss; men det er langgrunt overalt her, og båten tok grunn langt ute, det så ut til at vi umulig kunne komme i land uten å va.
Folkene på stranda pekte på et sted lenger øst, hvor en av deres båter lå bundet. Der var det litt dypere, og ved å
