skjærer dypt, det stiger som eim opp fra dem, — der nede bor menneskene.
Men blåere og blåere blir åsene utover, og ytterst ute snøfjellene, djerve og friskt lysende i solskinnet. Øyet stryker fritt til alle kanter, — ingenting som stenger. Langt borte i sør Gausta høy og ensom.
Det der i nordøst må være Rondane, blå og disige, og lenger nord, er det kanskje Snøhetta? Så hele Jotunheimen vill og mektig, med Nautgardstinn på vakt ytterst mot øst, så Kalvåhøgda og Torfinns-tinnene med fonner og breer. Lenger fram strekker Hemsedals-fjellene seg helt vestover mot Voss. Så Skarvet, bred og sikker, det er som intet kunne rokke dets ro, trygt bærer det fonnene på sin rygg. Men lengst i vest ligger Jøkulen med sin svære bre, som et eneste uplettet laken har den skjult alt mørkt unner seg. Hvit og skinnende — det er som en hilsen fra snø-lannene der nordpå. Hvor den er fin nå i solglitret! Så den gjør godt slik en dag i fjellet; friske inntrykk stryker gjennom sinnet, og soper alt det stengte ut, gjør deg fri . . .
Der står hunnen! Snart flakser hvite rype-vinger bortover det brune teppet.
Kvellen.
På setra igjen. Kuene er ikke kommet hjem ennå. Fire hester og et føll går og beiter på vollen, noen geiter klyver i fjellhammeren over setra, og sliter i grastustene oppetter berg-veggen; det klikker litt i en bjelle; av og til breker et spett geite-mål.
