«Dei hadde kasta’n ut, ser du, å so måtte e hente
mjølkji.
«Hadde ’n nokon gøng skøte nokon bjødn, denna tiskeren då?» spurte en av guttene.
«Ja, e spurde’n ein gøng om dæ, e,» sa Haraldset. «Jau, han hadde skøte to ne-mæ Avestrud, men som ’n inkji fekk. E spurde’n koss dæ kunna ha se.
«Jo» sa ’n, «jeg kom opp for en bakke, og der fikk jeg se to pjørne som jeg straks skjøt: bum! bum!»
«Dæ va då leitt at dæ va bom då,» sa e.
«Nei ikke så at forstå,» sa ’n, «det bare lød således. Begge pjørne falt, men siden så løb de.»
lørdag 17. september.
En vidunderlig dag. Ikke en sky på den blå himlen. Fjell-vidda brer seg i sin brungule høst-drakt til alle sider. Folk og fe er reist hjem fra setrene her omkring. Haraldset’n måtte også hjem med beinmann sin, han kunne ikke få den til å ete.
Alene i den ensomme skjønnhet. Bare hunnen, som driver og leter ned igjennom vier-kjerrene der foran, og gutten, som ligger i haugen her ved siden av, han sover visst snart i solen.
De blå vann og tjern sprett overalt mellom de brune haugene, enda blåere mot det brun-gule. Øyet følger det fargerike teppet utetter og utetter, det hvelver seg som bølger på havet, rygg bak rygg.
Mellom ryggene lange sprekker, som en ser
